Haugakleivane er en privat vei, som går ned til den den fornemme herregården Erviken, fredet og i privat eie, som ligger ned mot sjøsiden med sitt prakfulle hageanlegg.
Eidsvåg kirke og friluftområdet Vollane er heller ikke langt unna.
Erviken (Øvre Ervik)
Erviken hovedbygning er en tidligere lystgård fra 1732 som ligger i Øvre Ervik i Åsane bydel i Bergen.
I 1811 ble Erviken skilt ut og kjøpt av kjøpmannen Christian Jürgens. Gården ble trolig brukt som lyststed den første tiden, men på slutten av 1800-tallet ble stedet helårsbolig for eierne. Gården ble overtatt av døtrene til Christian Jürgens i 1853. Gjennom arv overtok deretter familien Wallem eiendommen. Skipsreder og mesen Haakon Wallem ble eier fra 1910. Han kjøpte også opp flere eiendommer i området. Familieeiendommen forvaltes fremdeles av slekten, både gjennom enkeltpersoner og aksjeselskapet Wallem Steckmest & Co.
Foto: Tom Rolvog
Restaureringen av hovedhuset
På oppdrag fra Haakon Wallem ble hovedbygningen «restaurert» av arkitekt Ole Landmark årene 1916-1920. Restaureringen var en tilbakeføring til en tenkt tilstand, en stilgjendiktning i rokokko, Louis-seize-stil og lokale forbilder.
Hageanlegget
Haakon Wallem fikk i årene 1913–1918 også restaurert hageanlegget etter anleggsgartner og hagearkitekt Ingolf Eides planer, senere Torborg Zimmer Frølich. Parken og naturtomten er på rundt 40 mål og var antakelig Vestlandets rikeste privatborgerlige anlegg fra denne perioden. Hagen er i engelsk inspirert stil med buktende grusveier, grønne plener og en rik vegetasjon. Hagen er utstyrt med saluttbatterier, skulpturer og lysthus. Skulpturen Havmann og Havfru er utført av den svenske skulptøren Carl Milles. «Stabbur» og «hønsehus» er oppført i en humoristisk sveitserstil. Badehus og paviljong ble av Ole Landmark holdt i klassiserende stil.
Fredning
Erviken hovedbygning ble fredet av Riksantikvaren i 1923. Nedre delen av hagen og området rundt viken ble regulert til område av antikvarisk og kulturell verdi 1970. Resten av hagen ovenfor ble regulert til bevaring 1991.
Kilde: Wikipedia