Ei øy er et landområde som er mindre enn et kontinent og større enn en stein eller et skjær, og som er helt omgitt av vann ved normal vannstand.
Kartverket har definert alle holmer med et areal på over ti kvadratmeter som øyer. Holmer med et areal på mellom fem og ti kvadratmeter er enten klassifisert som øyer eller skjær, ut fra formen på holmen.[1] Ei øy som når såvidt over havoverflaten kalles et skjær, et noe større skjær kalles en holme.
FN definerer ei øy som «...et naturlig dannet landområde, omgitt av vann, som er over vannflaten ved høyvann. Skjær/holmer («rocks)» som ikke kan opprettholde menneskelig bosetning («habitation») eller økonomisk liv skal ikke ha rett til en eksklusiv økonomisk sone ellerkontinentalsokkel.»[2]
Det største antallet øyer, som ofte er korallrev, finnes i Stillehavet. Norge og Hellas er de land i Europa som har flest øyer. Norge hadde ved siste beregning i 2011[3] 239 057 øyer totalt og 81 192 skjær. Andre øyrike land er Indonesia, Filippinene, Canada og Chile. Jordas samlede øyareal utgjør ca. 7 % av jordoverflaten.
Øyer av begrenset utstrekning har den fordelen at de lett lar seg forsvare militært, og har derfor gitt opphav til mange byer - særlig iMidtøsten og ved Middelhavet. I Europa har det også vært vanlig å anlegge byer på øyer i elver, av militære hensyn og for å lette kryssingen med broer. Mer isolerte øyer gir opphav til øysamfunn med sosiologiske kjennetegn - oftere en mer bevart eller arkaisk kultur og en mindre utviklet økonomi enn fastlandet.