Det finnes to typer med nålevende ugler, tårnugler (tårnuglefamilien) og egentlige ugler (uglefamilien). Artene i de to familiene skiller seg visuelt gjennom at tårnugler har hjerteformet ansiktsparabol, mens egentlige ugler har diskformet ansiktsparabol. Ansiktsparabolen fungerer som en formidabel lydradar og hjelper uglene med å finne en lydkilde med stor nøyaktighet.
Ugler har store øyne og ytre ører som er lite utviklet og vanligvis dekket av fjær, et falkelignende nebb og en iøynefallende parabollignende sirkel av fjær rundt fjeset - ansiktsparabol. Selve øyeeplet har tubulær form og linsen er mer sfærisk enn hos andre fugler, for å maksimalisere bildet på retina. Øynene sitter bredt i det relativt flate ansiktet og er forovervendte, noe som resulterer i glimrende dybdesyn. Ugler har «kikkertsyn» (binokulært syn), men de store øyne har svært liten bevegelighet (mindre enn 1°), slik at de må snu hele hodet for å se andre veier. Til gjengjeld kan de snu hodet mer enn 270° til begge sider. Ugler er langsynt, og kan dermed ikke se noe som er noen centimeter foran øynene deres. I lite lys er langsynet bra, men ugler mangler det lysreflekterende laget (tapetum) i øyet som mange pattedyr har. Nattsynet er derfor ikke spesielt godt, slik mange later til å tro. Tamkatten og mange andre dyr ser altså mye bedre enn uglene i stummende mørke, men uglene har allikevel godt nattsyn.
Ugler jakter primært med hørselen i dårlig lys. Tårnugler er i større grad enn tradisjonelle ugler tilpasset jakt i totalt mørke. Den store ansiktsparabolen hjelper fuglene med å avgjøre hvor lyden stammer fra. Den hjerteformede ansiktsparabolen hos tårnuglene er en adapsjon som gjør det enklere for dyret å bestemme hvor lyden kommer fra, i det lyden amplifiseres og ledes mot øret på en måte som tidsmessig skiller mellom venstre og høyre øre. Hos arter i slekten Tyto er ørene dessuten asymmetrisk plassert for ytterligere å forsterke tidsforsinkelsen og gi mer presis retningsorientering.
Uglens kraftige klør og skarpe nebb gjør det mulig for dem å rive byttet i stykker før de spiser det. Det meste av det ugla spiser blir derimot slukt helt.
Utbredelse
Ugler er terrestriske fugler som finnes på mesteparten av verdens landmasser, bortsett fra i Antarktika, storparten av Grønland, og noen avsidesliggende øyer.
Atferd
Ugler er stort sett natt- og skumringsaktive rovdyr. Sammen med sine nærmeste slektninger, nattravnene, er uglene de eneste fuglene som utnytter nattemørket til å jage. Artene jakter hovedsakelig på små pattedyr (typisk smågnagere), amfibier, fisk og insekter. Bestandene med ugler varier i størrelse i takt med smågnagersvingningene.
Ugler bruker hørselen til å oppdage og lokalisere et bytte. Nattsynet tillater fuglene å fly i tett skog i tilnærmet stummende mørke, uten å kollidere med trær og greiner. Noen uglearter som jordugle og hornugle tar også mark og andre invertebrater. Både hubro og spurvugle tar en del fugler, som de jager og dreper nattestid mens de sover. Snøugle tar mye lemen.
Ugler har en meget rask fordøyelse, men fordøyer bare de lettfordøyelige delene av byttet, hvilket vil si kjøtt og hud. Uglene gulper opp de ufordøyelige delene av byttet (bein, skjell, pels etc.) som gulpeboller. På grunn av den raske fordøyelsen er skjelettene fra selv smådyr som mus og spissmus hele og kan brukes til å fastlså identiteten til byttedyret. Vitenskapsmenn som studerer dietten til uglene får god hjelp av at Disse «ugle-kulene» inneholder mye materiale man kan studere, og selges ofte til skoler slik at biologi- og økologistudentene kan dissekere og analysere dem i øvingsoppgaver.
Ugleegg er hvite og nesten helt kuleformede, antall egg i et rede varierer fra noen få til opp mot et dusin alt etter arten. Redene er røft bygget, og kan finnes i trær, huler eller i uthus. De fleste uglene er aktive om natten, men noen arter som for eksempel pygmeugla, er også aktiv når det er lysere og jakter for det meste ved morgengry og ved skumring. Enkelte ugler, som prærieugla og snøugla, er også aktive om dagen.
De minste uglene inkluderer pygmeuglene, som kan bli så små som 13 cm i lengden med 32 cm vingespenn, og veier bare 50 g. De største uglene er ørnuglene, f.eks. kan hubroen bli opp til 71 cm lang, med vingespenn på litt over 2 meter, og veier rundt 4 kg.
Ugler i kulturen.
I den vestlige verden, pleier ugler tradisjonelt å bli forbundet med visdom og kunnskap, og med den greske gudinnen Athene. Det er fordi Athene ble regnet som fuglegudinnen i gresk mytologi, og ofte viste seg i skikkelsen av en ugle. Ordtaket «å bringe ugler til Athen» tilsvarer vårt hjemlige «å gå over bekken etter vann» og har sammenheng med at Athen skal ha vært full av ugler.[9] Athene var ikke bare gudinnen for visdom, men også gudinnen for kunst og ferdigheter. Med disse forbindelsene, ble ugler også symbol for læring, institusjoner for læring, og er en del av mange universiteters våpenskjold. Bibliotekarer som driver med dyresamling, samler av denne grunn ofte på ugler.
I Det gamle Egypt brukte man en «tegning» av en ugle som hieroglyfen for bokstaven «m», men de tegnet ofte den ofte med brekkede ben, for å holde fuglen vekk fra å våkne til liv og angripe. En annen mytologisk skikkelse ugler assosieres med er akkadiske Lilith.
I japansk kultur er fuglen symbol for døden, og å se en ugle regnes som et dårlig omen. Det er også tilfellet i italiensk og romersk kultur, der den sørgmodige lyden av en ugle spår dødsfall i nabolaget. Noen ganger kan imidlertid ugler også regnes som en lykkefugler.
Romerne betraktet også uglene som begravelsesfugler, på grunn av fuglenes nattlige aktiviteter, og det at de har redene sine så langt utenfor rekkevidde. Derfor ble det å se en ugle regnet som et dårlig omen. Vampyrfortellingene deres var også delvis basert på uglenes aktivitet om natten.
Det må ha vært slik i norrøn tid også, for ifølge gammel norsk tradisjon varsler ugla dødsfall når den skriker nær huset. Derfor ble den kalt nåfugl (av norr. nár, som betyr dødning eller lik).
Begrepet «ugler i mosen» viser gjerne til noe som ikke er som skal eller burde være, noe mistenkelig eller mystisk. Begrepet er imidlertid trolig en feiloversettelse av danske «ulver i myra». Tidlig på 1700-tallet skjedde det nemlig et sammenfall av ulike danske dialekter, slik at ulle(r) ble brukt både om ulver og ugler. Da ulven så ble utryddet i Danmark senere på 1700-tallet, ble det mindre vanlig å bruke uttrykket om ulv. Siden har uttrykket endret seg til henholdsvis ulve og ugle.