Da jeg vokste opp, ble jeg kjent med en bokserie fra min mors barndom som het lysglimt. Etter hva jeg kan erindre, så inneholdt bøkene blant annet historier som fortalte noe om livet. Samtidig var historiene virkelig små lysglimt. Jeg tenker å publisere fire cacher i Asker og Bærum i en serie jeg kaller lysglimt. Det vil også etter hvert komme en femte cache – bonuscachen. For å finne denne, må du ta med deg hintet eller oppgaven som står i hver enkelt boks og gå tilbake til oppgaveteksten og løse denne på nytt, slik du får beskjed om. Hvordan du bruker det nye svaret, vil være beskrevet i bonuscachen.
Lykke til!
Fjellturen
Jeg har lyst til å fortelle en historie fra virkeligheten. Den er fra min pure ungdom, og for ikke å risikere og utlevere andre involverte velger jeg å anonymisere navnene. Så denne historien handler om Espen Korpreiret og Pål Nordhue.
Espen Korpreiret og Pål Nordhue var to ungdommer i sin beste alder. De var nysgjerrige på livet, og hva man kunne få ut av det. Natur, miljø og friluftsliv hadde stått høyt oppe på interesselista siden barneårene. De hadde begge akkurat fått seg lappen, og Espen hadde fått seg egen bil. Med dette åpnet en helt ny verden seg for guttene, med uante muligheter for å få utløp for ungdommelig energi. Espen hadde også en fuglehund som alltid var et fast medlem i denne lille gjengen. Vi kaller bikkja for Per.
En dag fant Espen og Pål ut at de hadde lyst til å utforske friluftslivets muligheter. Papir og blyant ble funnet frem, og liste over planer og nødvendig utstyr skrevet ned. Det første de måtte skaffe, var telt. Dermed satte de seg i bilen og kjørte til nærmeste sportsbutikk for å skaffe seg sin første bolig. Stolte kom guttene ut av butikken med teltet under armen. Plass nok til to gutter og ei bikkje. Da guttene kom hjem og satte opp teltet for første gang, begynte de å gruble over om teltet var impregnert nok. De fant ut at en runde til med impregnering sikkert ikke var dumt. Så de anskaffet en sprayboks med egnede saker. Men hvorfor nøye seg med en liten dusj? De tømte like så godt hele boksen på teltduken.
En langtur var guttenes store mål. Men som regelen sier: «Legg aldri ut på langtur uten trening.» De fant ut at en liten prøvetur med teltet sikkert var lurt, og pakket telt, soveposer, mat og to poser bamse-mums for en natt. Guttene og bikkja forlot huset og trasket av sted. Et kvarters gange fra stuedøra var målet. For som den uskrevne regelen sier: «Reis aldri lenger enn at du kan sove hjemme første natta.» Stolte fant guttene en liten flekk de kunne slå opp teltet, uten egentlig å ta området i nærmere øyesyn. Bikkja var glødene opptatt av alt det nye som var å oppdage, og gikk på oppdagelsesferd rundt teltet resten av kvelden. Da solen hadde gått ned og himmelen var sort i nord, fant guttene ut at de skulle krype inn i teltet. Der inne lå også to poser bamse-mums og ventet. Pål gikk først inn og la seg i soveposen, før Espen kom etter sammen med bikkja. Døren ble lukket og telthyggen skulle begynne. Men etter rundt 5 minutter fant guttene ut hva som hadde aktivisert bikkja siden ankomst. De hadde nemlig slått leir i et område med kumøkk. Bikkja hadde gått rundt og kost seg med delikatessene hele kvelden. Så nå var bikkja sin ånde i ferd med å gjøre luften i teltet ulevelig. Her var gode råd dyre. Og det fantes kun en løsning: Bamsemumsen måtte ofres. Så bikkja ble foret med Bamse-mums inntil luften i teltet ble levelig igjen.
Natten forløp rolig, dog med enkelte regnskurer. Så da solen steg neste morgen, var det rimelig våt inne i teltet. Dette var en teknisk svikt som ikke var forståelig, i og med at teltet allerede var dobbeltimpregnert. Så det ble raskt besluttet at til neste tur måtte det også anskaffes en presenning, for å hindre ny fukt å trenge inn i teltet. Resten av morgenen ble brukt til nedpakking av utstyret slik at returen hjem kunne begynne. Det kan dog legges til at bikkja var i band inntil området var forlatt.
På veien hjem sier Pål: - Denne turen minner meg om turene vi hadde i barnehagen da vi gikk der. Husker du de turene hvor vi lekte de 9 indianerne? Der hvor den ene voksne var bjørnen? Espen svarte: - Ja, jeg husker de turene. Men det var ikke ni indianere. Det var ti. -Nei, svarer Pål, -det var ni indianere. -Ok, sier Espen. -Hør her. Og så begynner han å synge: -En og to og tre indianere, fire, fem og ……. -Ja,ja,ja, hyler Pål gjennom sangen for å få en slutt på Espen sin skjærende stemme, som ikke visste forskjell på ned og opp i toneleiet. – Det var ti indianere!!
Da guttene kom hjem konkluderte de stolt at prøveturen var vellykket, og at de hadde fått avdekket de endringer som måtte gjøres før neste tur. Fra dette punktet var det bare å legge planen for gjennomføring av langtur. Langtur for disse guttene innebar to til tre overnattinger. Første etappe var å gå langs en kjent canyon. Neste etappe var en tv-sender «langt» inne i villmarken. Siste etappe var å komme seg tilbake til nullpunktet.
Det første de skaffet seg var en presenning og et tau. Utfordringene med regn skulle overvinnes. Så måtte de begynne å planlegge mat og drikke. Mat løste seg enkelt med kneippbrød og 4 typer varmebestandig pålegg. Foruten noe varmende mat til middag. Men drikke ble en større utfordring. Etter å ha rådført seg med kjentfolk, viste det seg at vannet ikke kunne drikkes uten at de kokte det først. Koking av vann kunne løses med stormkjøkken. Men kokt vann smaker jo ikke noe videre godt, syntes Pål. Så de grublet litt på dette. Espen foreslo å ta med te, men Pål var ikke veldig glad i dette. Det må her presiseres at denne historien er mange år gammel. Lenge før det var noe som het rett-i-koppen-kakao i butikkene. Så Espen fortalte at han hadde hørt at barnemat-fabrikken Nestlé hadde kakao som kunne blandes rett i vann. Problemet var bare at det å få en så stor fabrikk til å selge dette til to private unggutter, ikke ble sett på som veldig sannsynlig. Men Espen var en kreativ sjel med et oppkomme av ideer. Så guttene dro ned til fabrikken og fikk snakke med produksjonssjefen. Der presenterte Espen seg som leder for en gruppe speidere som skulle på tur, og lurte på om Nestlé kunne tenke seg å sponse turen med kakao. Guttene fikk beskjed om å gå i kantina og vente. Pål satt der rimelig smånervøs, mens Espen så ut til å være roligheten selv. Etter noe som virket som en halv evighet, men som nok var nærmere 9 minutter, kom produksjonssjefen tilbake. Han hadde med seg en innpakket pose, som inneholdt en kg rett-i-koppen kakaopulver. Guttene dro glade og lettet ut av fabrikken, ett skritt nærmere avmarsj. Da de kom hjem, var det ingen som tenkte på å pakke ned en tilpasset porsjon kakaopulver. Nei, hele kiloen gikk ned i sekken.
Men Pål var fortsatt ganske bekymret for drikkesituasjonen på turen. For å leve på varm, søt kakao i tre dager var ikke noe han trodde ville bli behagelig i lengden. De måtte også ha tilgang på kaldt drikke. Så neste tur gikk til den lokale matbutikken, hvor en eske med ti en-liters eplejuicekartonger ble handlet inn. Da de kom hjem igjen ble samtlige ti liter fordelt i sekkene.
Neste punkt i planleggingen var bekledning. Dette var midt på sommeren. Så i utgangspunktet skulle guttene gå tynt kledd. Men det kunne jo bli kaldt. Så et sett med tykke ull-klær ble lagt i sekken. Sammen med et ekstra sett med tørre klær, undertøy for alle dagene og 7 par tørre sokker i tilfelle uvær. De måtte også ha med regntøy. Og da snakket de om god, gammeldags Helly-Hansen-regntøy, som alene tok en halv søppelsekk, og ble så stivt i kaldt vær at det holdt seg oppreist alene uten at det trengtes noe menneske på innsiden for å holde det oppe. De måtte også ha med seg en ekstra jakke i tilfelle de kun trengte bare jakke.
På beina skulle de ha fjellstøvler. Men de kunne jo få skikkelig uvær og bli våte. Så et par ekstra joggesko ble puttet i sekken. Men hvis uværet ble en realitet, ville jo også et par gummistøvler komme godt med. Så opp i sekken med de også.
Foruten det ovenfor stående ble også mat for en 6-manns-tropp lagt i sekken, nødrasjoner i tilfelle man gikk tom for energi, soveposer, liggeunderlag, telt, presenning, tau, en større lommelykt, stormkjøkken og rødsprit. Termoser til oppkokt vann, vannbeholdere til ukokt vann og resterende utstyr for å lage mat. Og 2 poser bamse-mums, for ikke å glemme. Til slutt ble sekkene veid. Resultat: Nesten tretti kg. PR SEKK!! For en tredagers tur østenfor sol. Og Espen og Pål var to unggutter som ennå ikke hadde vært i det militære og fått bygd opp 10 kg ekstra muskelmasse.
Endelig var de klare til avgang. Sekkene ble lagt i bilen og bilen startet opp. I det guttene kjørte ut på hovedveien, sa Pål: - Espen, vi har glemt noe viktig! Espen: -??? Pål: - Dopapir. Espen svingte hurtig av hovedveien og satte kursen mot nærmeste dagligvare. Han løp raskt inn i butikken, nappet tak i nærmeste pakning med dopapir, betalte og kom seg raskt i bilen igjen. Og det som ble med ut i bilen var en åtte-pakning dopapir! Turen fortsatte uten flere avbrudd frem til destinasjonen. De 2 sekkene ble tatt ut av bilen, og dopapiret skulle pakkes ned. Men i god tradisjon var det ikke snakk om å ta ut én rull av storpakningen. Neida, hele ladningen ble montert på sekken. Så utenpå sekken, der hvor den ene sekken hadde festet teltet, hang en 8-pakning doruller og gliste på den andre sekken.
Sekkene ble hengt på ryggene. Og Pål kjente allerede da de låste bilen, at beinstilkene var i ferd med å knekke. Så det første guttene gjorde før villmarken ble inntatt, var å skaffe seg hver sin lange solide pinne som kunne brukes som støttestav. Dermed la guttene i vei. Ut på tur, aldri sur. Og bikkja var med som alltid.
Etter å ha gått en halvtimes tid møtte guttene på et middelaldrende ektepar som var på tur i den andre retningen. Guttene var opplært i god turskikk, og stoppet og vekslet noen ord med det andre turparet. De konverserte med guttene på en noe påfallende munter måte. De ønsket hverandre god tur videre, og guttene fortsatte på turen i sin retning. Pål, som gikk bakerst, kastet et blikk bakover etter det andre paret etter noen meter. Det Pål da fikk se, var et middelaldrende par som sto krokbøyd inntil et tre og lo så tårene trillet. Pål snur seg mot Espen igjen og sier noe beklemt: - De måtte tro vi minst har magasjuken, så mye dopapir som vi bærer på.
Ikke lenge etter endret terrenget seg for guttene. Det ble myr, myr og atter myr. Myrene var veldig våte, og med 3 ganger ti kg på ryggen sank guttene godt ned i myra. Om farten hadde vært lav før, ble den i hvert fall ikke høyere nå. Guttene slet og gikk så svetten silte og gjorde sitt ytterste for å få sekkene med seg gjennom myrene. Pål følte han sank så langt ned i myra at han snart ville kile Mao i nesehårene om han sank noe lenger ned. Men som om det ikke var nok med våte myrer, begynte det også å regne. Himmelens sluser virkelig åpnet seg. Og det bøttet ned i time etter time. Til slutt kom guttene endelig frem til canyonen, utslitte, klissvåte og kalde. Canyonen var et kilometer langt gjeld, utformet etter siste istid for 11.000-9.000 år siden. Det både regnet og blåste. De begynte å lete etter en egnet leirplass, og fant til slutt en flekk som ikke var myr og ikke ville samle regnvann.
Guttene gikk umiddelbart i gang med å sette opp teltet. Bikkja der i mot, den begynte å grave seg ned. Været var rett og slett sinnsykt, og bikkja fulgte fjellvettregelen: «Grav deg ned i tide!» Til slutt var teltet oppe med presenning over. Sekkene var stablet inn, stormkjøkkenet i full gang og varm mat på blusset. Guttene var både utslitte og sultne. Så etter mat krøp de inn i hver sin sovepose for å sove. Det var helt riktig at de ikke hadde lagt seg i myr. Det dem derimot hadde lagt seg i, var ei steinrøys. Det føltes i hvert fall slik for guttene. Pål lå og balanserte oppå en stein som gnagde seg inn i ryggen like under høyre skulderblad. Beveget han på seg, så kled ha ned av steinen og måtte finne balansen på nytt. Espen hadde ingen stein direkte under seg. Men han måtte ha bikkja nede i soveposen sammen med seg, ettersom den skalv som et ospeløv etter å ha vært ute i uværet. Utfordringen oppstod i det Espen måtte snu seg om natta. For at han skulle få snudd seg, måtte han samtidig løfte bikkja, som lå i samme sovepose, over seg og legge den på andre siden av seg. Dette måtte skje i samme operasjon som han selv snudde seg. Men hver gang denne øvelsen ble foretatt, dultet de borti Pål, som da skled ned av steinen. Pål måtte så komme seg opp på steinen igjen og finne balansepunktet nytt. Da han endelig hadde klart det og kunne prøve å få seg litt søvn, tok det ikke lang tid før Espen måtte snu seg på nytt, og hele kjedereaksjonen ble satt igang igjen. Slik gikk nå natta.
Da morgenen endelig grydde, var det så vått inne i teltet at nærmeste sammenligning må være Frognerbadet. De 2 guttene kunne først ikke skjønne dette, da bakken utenfor teltet ikke hadde vannansamling og teltet også hadde presenning over seg. Til slutt ble det klart for guttene hva som var problemet. Impregneringen. De hadde dynket teltet så kraftig med impregnering, at ingenting slapp verken inn eller ut. Og jeg kan love deg at det er utrolig hvor mye fuktighet to gutter og en fuglehund kan avgi i løpet av ei ikke altfor lang og behagelig natt.
Det ble raskt bestemt at neste regel måtte aktiveres. «Det er ingen skam og snu». Guttenes sekker ble pakket og de startet turen mot bilen. Været var mye bedre. Så ingen klagde nevneverdig. Etter hva som føltes som en lengre marsj, ankom guttene bilen, et fantastisk skue. Bilturen tilbake gikk uten nevneveridge hendelser.
De 3 turkameratene hadde fått tatt sin fjellmessige jomfrudom, og var spekket med erfaringer.
Normalt sett skulle det nå stått: Ettersom turen ikke var lengre, så er heller ikke historien lenger. Men det er bare i eventyr.
Både Espen og Pål har på hver sin kant hatt mange flotte turer og naturopplevelser etter dette. Mange fjellområder og nasjonalparker er blitt utforsket. Og gleden over naturopplevelser har bare økt.
Da geocaching ble et punkt på fritidsaktiviteter, var dette noe som ga et pluss på turopplevelser.
Nå er Pål selv far til en som har fått lappen. Vi kan kalle han Truls. Truls er glad i turer, fisking og naturopplevelser. Så han skulle ut på sin første lengre tur med sekk og telt sammen med en venn. Pål var nysgjerrig på hvordan sønnen planla, og fulgte med på det som skjedde. Truls viste stolt frem planer og pakking. De hadde skaffet seg et telt. Men så hadde de tenkt at det kunne jo bli såpass dårlig vær at det var lurt å ha med seg tau og presenning til å ha over teltet. Pål ymtet forsiktig frempå at det kunne være en smule overdrevet. Men , nei, Truls var veldig fornøyd og stolt over den vurderingen han hadde gjort. Han var ikke til å rikke. Så dukket telt nr to opp. Pål lurte veldig på hva det teltet var til? Jo, det var et reservetelt de skulle ha med seg i tilfelle telt nr en på en eller annen måte skulle bli skadd eller ødelagt.
Da satte Pål seg ned og tenkte med seg selv: Det må helt klart være et defekt gen som herjer i denne slekta............