Den kvite hesten.
Denne fortellinga er fra slutten av 1800-tallet. Den handler om Ole
Nilsen, eller Ol’Nilsa, som han ble kalt i bygda. Ole var født rundt 1850-
60 i den lille bygda Rotsund. Den gangen tilhørte den Skjervøy, men i
dag ligger bygda i Nordreisa kommune.
Ol’Nilsa hadde hatt en gjev, hvit arbeidshest som var til god hjelp i
vedskogen. Hver dag var han og hesten sammen om det arbeidet som
måtte gjøres, og Ole stelte godt med hesten sin. Men årene gikk, og
hesten ble gammel. Til slutt ble den så dårlig at den måtte avlives.
Ol’Nilsa var ingen rik mann. Han måtte greie seg uten hest ei god stund,
til han hadde råd til å kjøpe seg en ny.
Det fortelles at Ole var på tur alene i vedskogen, en dag sent på høsten.
Det var allerede begynt å mørkne. Han skulle gå helt opp til Rotsundelv,
oppe ved Sommarsetbakken. Dit var det 3-4 kilometer hver vei, så det
var et godt stykke å gå. Han var trøtt og sliten, men i vedskogen måtte
han. Skulle familien klare seg gjennom vinteren, var det ingen annen råd.
Men det var tungt å gå alene. Han savnet hesten sin. Han trasket av gårde
med øksa over aksla og djupe rynker i panna. Best som han gikk der og
tenkte, dukket det plutselig opp en hvit hest med kjerre. I kjerra satt en
fremmed mann. Mannen bydde Ol’Nilsa skyss ut i skogen. Ole ble
forfjamsa, men han takket ja, og kleiv opp i kjerra. Det rare var at hesten
gikk akkurat dit Ole skulle. Det var akkurat som om de kjente plassen,
som om de hadde vært der før.
Med det samme Ole steg av kjerra og skulle takke for turen, forsvant
både den hvite hesten og kjerra med den fremmede mannen.
Ol’Nilsa fortalte folk om det merkelige han hadde opplevd, og ettersom
han var en godt voksen og kristelig mann, trodde folk på han.
Ingen har sett verken hesten eller mannen i ettertid, men det er flere som
kan fortelle at de har hørt en mann som prater med hesten sin i skogen.
Dette sagnet er lånt fra "Hodeløse menn og ihjelfrosne haikere".
Levende sagntradisjon fra Nord-Norge.
Eg ser osså at den e utgitt av Høyskolen I Tromsø,på Eureka Forlag.
I red. Ann Sylvi Larsen og Roald Larsen.
There are no trees to climb, or water to wade through. The terrain rating is there because of some elevation changes.
Her er det ikke vading eller treklatring,men kle deg etter været.
Selve cachen ble en mikro i filmboksstørrelse,økonomsjefen kunne ikke tilråde en større med masse fancye bytteting,men det kunne blitt en nano. Her finnes selfølgelig en blyant,inntil videre,forsvinner ganske så fort,til slutt en pose med "Selica Gel",holder kanskje fukt borte fra loggen.
