6.
Turen begynte å gå i oppoverbakke. Ville de nå dette tjernet før det ble mørkt?
Der borte kom en krokete skikkelse. Da vedkommende kom nærmere viste det seg å være en gammel seterbudeie. Hun bar så tungt at hele kroppen svaiet fram og tilbake av melkespann og ystekar full av brunost, gomme og surnet melk. De spurte om de skulle bære litt for henne, de skulle jo tross alt samme vei.
Samtidig fortalte barna hva de hadde møtt på og hva de var på jakt etter. Budeia fortalte at det gikk en historie om en hvit elg som ferdes i område, den kunne snakke med mennesker.
Etter å ha bært melken som de også fikk litt av i sekken sin, skiltes deres veier.
De begynte å bli sultne og satt seg ned og spiste pølsesnabben. Bjørnhild kokte opp melka budeia hadde gitt dem. De skuet utover landskapet. De hadde nå kommet til en topp.
