9.
Det var på tide snart å snu og komme seg hjem. Nå hadde de kommet til en bred kjerrevei og et stort vann åpenbarte seg på venstre side. De begynte å bli slitne og trette.
Da bestemte de seg å gå hjem så hørte de noe bak noen trær, raslende og knekkende lyder. Hva kunne dette være? De ble litt engstelige. Kanskje de egentlig burde snudd for lenge siden. De stod stille og håpte at lyden ville bli borte. Der, imellom trærne kom noe hvitt tilsyne, de stod stive av skrekk. Var det et skrømt, gjenferd, skogsuhyret de hadde hørt så mye fra søskenbarnet deres, han var fælt til å skremme de.
Der stod det en helt hvit elg så skinnende hvit at det lyste om den. Det hadde begynt å skumre. Den stod og kikket, prustet litt og så nysgjerrig på Bjørnhild og Putte. Først ble de redde men etter hvert ble de rolige, den prøvde å fortelle de noe. Akkurat som den ville vise de noe. Den veivet med de flotte femtaggede geviret sitt og snudde seg.
De fulgte etter på trygg avstand. De gikk opp en bakke, inn i skogen. De prøvde å kjenne seg igjen ved å legge merke til stubber, trær, små myrer og steinblokker. Det begynte å bli mørkt.
Putte utbryter tilslutt; -Her er det noe kjent, her har vi vært før. Der er vannet de badet i, tjernet, de store flotte trærne, hvite marmoren de satt på, multer og bær overalt.
Alt skinte om kapp med mørket og månelyset som nå var kommet. Er dette tjernet alle har snakket om? Det som skulle være så dypt? De sank sammen begge to. Glade for at de hadde endelig funnet svaret. Elgen forsvant inn i skogen etter å ha prustet farvel.
Ville de finne veien hjem?
De hørte på ny en lyd, hva var det denne gangen? De krympet seg litt, kan det være en farlig bjørn?
Bjørnhild utbryter; -Det er noen som roper. Våre navn.
De ropte begge to at -her var de.
Ut ifra skogen kommer pappaen småløpende og barna løper faren i møte. Glade for å ha blitt funnet.
De prater i munnen på hverandre, om postmannen, steinhuggeren, skogsarbeideren, jegeren, budeia og den hvite elgen og over hvor fin denne plassen var.
Etter en tid ble denne fortellingen fortalt til både de som bodde i rundt Olberg og i område rundt Eikerbygdene. Den dag i dag er tjernet oppkalt etter Bjørnhild og Putte og heter `Bjørneputten`.
Etterord:
Tjernet finnes den dag i dag. På et høyt punkt ikke så langt fra Geveltseterveien og Kolbrekvannet. Du kommer til den på en av cachene. CO(Gamsten) har funnet på en historie som du nå har lest. Historien ble til da jeg kontaktet skogseieren i den skogen jeg skulle utplassere cachene og ville lage en litt mer barnevennlig trail med en historie bak.
Skogseieren fortalte meg om Bjørneputten som var et tjern som alle rundt trodde var kjempedypt. Det viste seg da en bonde ønsket å bruke vannet fra tjernet for å vanne jordene sine at det brått ble tomt fordi han tømte det såkalte bunnløse tjernet. Det viste seg at det var egentlig var veldig grunt. Derfor ble det ikke noe mer vanning da tjernet ble tømt etter kort tid.
