DNT var opprinnelig en av flere turistforeninger i Norge. Etter at DNT var stiftet i 1868 ble det også satt i gang flere lokale turistforeninger uten noe formelt samarbeid med DNT. DNT var den store, dominerende foreningen og fikk statsstøtte for støttetiltak i regi av de andre foreningene. DNT inngikk fra 1927 «gjensidighetsavtaler» (gjensidige medlemsrettigheter på hyttene) med større foreninger som Trondhjems Turistforening, og etterhvert samarbeidsavtaler med mindre foreninger blant annet Ålesund-Sunnmøre Turistforening. Medlemmer av foreninger med gjensidighetsavtaler hadde likevel ikke rettigheter på hyttene til foreninger med samarbeidsavtaler. Fra 1948 ble det holdt felles landsmøte og i 1979 ble Norske Turistforeningers Forbund (NTF) stiftet blant annet på bakgrunn av krav fra myndighetene om en landsforening for å oppnå statstilskudd. NTF hadde et sekretariat på 3 personer i samme lokaler som DNT. Ved sammenslåing med Norske Turistforeningers Forbund 1. juli 1988 ble DNT en landsforening. I Trøndelag var det merkbar motstand mot den nye organiseringen og Trondhjems turistforening var den siste som vedtok å melde seg inn. I 1985 hadde Oslo og omegn turistforening 1500 medlemmer og DNT hadde 35.000 i samme geografiske område. I 1995 var det 72.000 direktemedlemmer i DNT (de fleste i Oslo og Akershus men også vel 10.000 i utlandet), og 110.000 medlemmer i enkeltforeningene. I 1998 ble DNT omgjort til et rent forbund uten individuelle medlemmer og uten drift av hytter og rutenett. De tidligere direkte medlemmene i DNT ble i 1988 overført til nærmeste lokallag, de fleste til Oslo og omegn turistforening.
