Det ikoniske hardrockbandet KISS er berømt for sine ansiktssminker, spektakulære sceneshow og ukompliserte musikk. KISS ble dannet i New York i 1973 etter at gitarist Paul Stanley og bassist Gene Simmons ble kjent gjennom felles venner. De hadde samme drøm om berømmelse gjennom et teatralsk rockeband der hvert enkelt bandmedlem hadde sin scenepersonlighet. Stanley og Simmons spilte først sammen i et band kalt Wicked Lester, men da bandet hverken hadde den musikalske eller teatralske utviklingen de drømte om brøt de ut for å danne et eget band. I en musikkavis oppdaget de en annonse der det sto «trommeslager villig til å gjøre hva som helst for suksess». Dette var en holdning Stanley og Simmons kunne like. De svarte på annonsen og møtte Peter Criss. Til tross for at Criss hadde en musikalsk bakgrunn mer fra soul og jazz enn fra rock fant de tonen, og bandet hadde fått sitt tredje medlem. De manglet imidlertid en sologitarist, og da var det deres tur til å sette inn en annonse der de søkte en gitarist med «flash and balls». Mange svarte på annonsen, og etter en audition fikk den noe ustrukturerte, men meget dyktige, Ace Frehley jobben.
Medlemmene ønsket et enkelt bandnavn, noe som kunne «treffe folk midt i trynet». Litt inspirert fra Criss’ tidligere band Lips falt valget på KISS! Frehley designet logoen som kom til å bli verdenskjent. Hvert bandmedlem laget seg så sin scenepersonlighet med ansiktssminke utfra sin bakgrunn og sine interesser. Paul Stanley hadde som sin store drøm å bli rockestjerne. Han malte derfor ganske enkelt en stjerne over sitt høyre øye og ble «The Starchild». Gene Simmons var veldig interessert i tegneserier og skrekkfilmer og valgte å bli «The Demon» med svarte flaggermusvinger i ansiktssminken. Ace Frehley var opptatt av romfart og science fiction og ble med sølvsminke «The Spaceman», mens Peter Criss fortalte om en tøff oppvekst i New Yorks gater, han var en «bakgårdskatt», og ble til «The Catman».
Etter å ha skrevet låter og begynt å spille konserter i hjembyen opparbeidet KISS seg raskt et rykte som et fantastisk liveband med et actionfylt sceneshow som inkluderte bl.a. pyroteknikk, flammesluking og bruk av teaterblod. For å skape en mystikk rundt bandet opptrådde de aldri offentlig uten sine sminker og kostymer. De fikk også platekontrakt med avtale om fire plater. Salget av de tre første platene gikk imidlertid dårlig. Studioinnspillingene klarte ikke fange opp det KISS leverte på scenen. I sin fjerde plateutgivelse måtte derfor KISS få en salgssuksess for å få en ny kontrakt. De tok da en stor risiko og utga ut en live-plate. Håpet var at fansen kunne kjøpe den som en slags suvenir etter å ha vært på konsert. Videre kunne folk uten mulighet til å komme på konsert få en smak av hva opplevelsen innebar. Råsjansen betalte seg ved at «KISS Alive!» ble en kjempesuksess og solgte til gullplate.
Utover 70-tallet nøt KISS enorm suksess, også internasjonalt. Store konsertarenaer var utsolgt, og plateutgivelser solgte til både gull og platina. Særlig blant unge var bandet populært. Mange i den voksne generasjonen mislikte derimot KISS med sine utagerende sceneopptredener. Enkelte kristne grupperinger hevdet at bandet var satanister og at bandnavnet visstnok var en forkortelse for «Kids In Satan’s Service». Andre mente at de var homoseksuelle pga bruken av sminke. Noen hevdet at medlemmene var nynazister pga utformingen på S-ene i logoen. Andre igjen trodde at bandet rett og slett var i en slags bisarr klovnesminke. Gene Simmons sa i intervjuer at «alle beskyldningene stemmer!» All PR var god PR!
KISS ble det første bandet som satset stort på markedsføring og salg av ulike fanprodukter. Både tenkelige og utenkelige ting med motiver av bandet var tilgjengelige, fra jakkemerker til begravelseskister. Naturligvis ble det utgitt KISS-tegneserier, og spillefilmen «KISS Meets the Phantom of the Park» ble produsert. KISS ble en pengemaskin. For å utvide kunde- og fan-gruppen ble det lansert mer familie- og barnevennlige produkter. Samtidig ble musikken mer kommersialisert. Fra å være et hardrockband begynte KISS å utgi ballader, popaktige låter og til og med noen låter tett opp mot disco. Mot slutten av 70-tallet var ikke KISS et «skummelt» band lenger.
Tross den kommersielle suksessen var det gnisninger innad i bandet. Stanley og Simmons tok roller som ledere. Frehley og Criss opplevde at låter de skrev ikke kom med på platene, og de var også imot den musikalske retningen KISS tok vekk fra hardrock. I tillegg slet begge med rusproblemer. Peter Criss var den første som forlot bandet. Han ble erstattet av talentfulle Eric Carr. Carr var en kjekk/pen mann, «foxy», og tok derfor scenepersonligheten «The Fox». Deretter forlot også Ace Frehley KISS, og Vinnie Vincent kom inn isteden som sologitarist. Han var interessert i egyptisk historie og mytologi og fikk ansiktssminke og karakter som «The Ankh Warrior».
På begynnelsen av 80-tallet begynte KISS å miste sin popularitet. Den opprinnelige hardrock-elskende fansen hadde mistet interesse pga den musikalske utviklingen, og den nyvunnede fansen hadde ikke samme lojalitet som den gamle. Stanley og Simmons valgte da å gå musikalsk tilbake mot hardrock/heavy metal, og for å tiltrekke seg ny oppmerksomhet bestemte de seg for å gjøre en stor sak av at bandet skulle slutte med ansiktssminke. Endelig skulle folk få se bandmedlemmene slik de var! Etter dette ble KISS et av de mange «hair metal»-bandene som fantes på 80-tallet, med en ganske stabil fanbase.
Vinnie Vincent fikk en kort karriere på 2 år som gitarist i KISS. Han hadde stor selvtillit og utfordret lederduoen Stanley og Simmons. De fikk snart nok av hans lite ydmyke holdning og ga ham sparken. Erstatteren Mark St. John fikk en enda mindre plass i historien om KISS. Etter bare få måneder i bandet utviklet han en leddsykdom som gjorde det umulig å spille gitar. Han ble i sin tur erstattet av Bruce Kulick. Fra 1984 til 1991 besto bandet av Stanley, Simmons, Carr og Kulick, men så inntraff tragedie da Eric Carr døde av kreftsykdom. Nok en gang måtte et bandmedlem byttes ut, og Eric Singer kom inn som ny trommeslager.
Utover 90-tallet kom stadig flere rykter om en gjenforening av KISS sine opprinnelige medlemmer. Anledningen ble en unplugged-konsert i regi av MTV der Criss og Frehley kom som gjester, og spilte med på noen låter. Gamle motsetninger ble begravd, og i 1996 dro originalmedlemmene sammen på turné med de samme kostymene og ansiktssminkene som på 70-tallet. Den gamle fansen var i ekstase! Idyllen varte desverre ikke. I 2001 forlot Criss og Frehley bandet på nytt. Eric Singer ble igjen tatt inn som trommeslager, mens Tommy Thayer som tidligere hadde spilt Frehleys rolle i et KISS coverband, ble bandets femte sologitarist i rekken. Singer og Thayer overtok da scenepersonlighetene til Criss og Frehley som «The Catman» og «The Spaceman». Etter dette har KISS fortsatt å turnere med å framføre gamle hits, men har bare gitt ut to nye album. I skrivende stund er de på en aller siste (?) turné siden Gene Simmons (70 år) og Paul Stanley (68 år) har planer om å pensjonere seg. Men Simmons har lansert idéen om «KISS Idol» på TV slik at alle medlemmene kan erstattes med nye og bandet kan leve videre. Vi får se…
Kilder:
Peter Criss: «Makeup to Breakup»
Ace Frehley: «No Regrets»
Gene Simmons: «Kiss and Make-Up»
Paul Stanley: «Face the Music»
Dale Sherman: «Black Diamond»
KISS har mange store hits. Låtene under er IKKE blant dem, men de kan hjelpe deg med å finne koordinatene til denne cachen.
And on the 8th Day
Any Way You Slice It
Bang Bang You
Burn Bitch Burn
Comin’ Home
Creatures of the Night
Flaming Youth
Let Me Know
Plaster Caster
Rock Bottom
See You in Your Dreams
Silver Spoon
Sure Know Something
Torpedo Girl
Tough Love
ENGLISH: The KISS songs above can help you find the coordinates to this cache!
Artig hvis du skriver i loggen om hvilke KISS album og låter som er dine personlige favoritter.
OBS! GPS-forholdene kan være litt vanskelige på gjemmestedet til cachen, men hintene er presise.