OLE HØILAND
Du står nå ved mestertyvens gjemmested og inni her kan det være fare for at steiner faller ned, så jeg har flyttet cachen oppå hula. I et gammelt og trofast bjørketre som står oppå fjellet.
Endret gjemmested 30.01.22 Den er ikke inne i hulen, men oppå.
Ole Pedersen Høiland FØDT: 1797, Grindheim sogn, nå Audnedal kommune, Agder DØD: 20. desember 1848, Akershus festning, Christiania
Forbryter. Foreldre: Bonde og Peder Olsen Høiland (f. 1768) og Gjertrud Gunlaugsdatter (f. 1775). Ugift.
Ole Høiland var stortyv og meget omtalt i samtiden. Han var særlig kjent for sine mange rømninger og sine dristige tyverier, blant annet innbrudd i Norges Bank.
Ole Pedersen ble født på gården Høiland i Bjelland. Gården kom på tvangsauksjon, og den øvrige familien flyttet til Kristiansand, men Ole tok tjeneste hos presten og ble igjen i hjembygda. Etter et år forlot han tjenesten og reiste etter familien, men levde i praksis som omstreifer resten av sitt liv – bortsett fra de mange periodene da han satt i fengsel.
Høiland begikk en rekke tyverier og ble straffet med fengsel, straffarbeid og kakstrykninger. Hans berømmelse skyldtes i første rekke hele 11 til dels spektakulære rømninger fra fengslene, første gang 1816. Hans utfordrende brev til fengslenes ledelse etterpå bidrog sterkt til mytedannelsen omkring ham. Men han vant også et stort navn da han januar 1835, etter lang tids planlegging, brøt seg inn i Norges Banks avdelingskontor i Christiania. På sinnrikt vis og i forkledning greide han ubemerket å få tatt kopi av vaktmannens nøkler; han låste seg inn i kjellerhvelvet og fikk med seg 64 000 spesidaler, et uhyre stort beløp. Justisdepartementet utlovte en dusør på 300 spesidaler for pågripelse av Høiland, og etter 7 uker på frifot ble han arrestert i Lier. Tross meget strenge sikringstiltak greide han etter fire år og lang planlegging igjen å rømme fra Akerhus. Etter tre år i frihet ble han angitt og pågrepet, og denne gangen greide han ikke å komme fri. Han søkte om benådning både 1846 og 1847, og kort tid etter det siste avslaget begikk han selvmord i cellen.
Ole Høiland var fire år yngre enn den samtidige stortyven Gjest Baardsen. De to møtte hverandre bare flyktig, men deres livsløp er på mange måter deler av den samme historien. Begge var notoriske kriminelle som var forhatte i sine omgivelser, men de vant seg likevel store navn nasjonalt. Dette skyldtes langt på vei deres egen innsats for å skape myter om seg selv og til dels også om hverandre. Gjest Baardsen skrev en stor selvbiografi og flere dikt – blant annet minnesangen “Ole Høilands død”. Ole Høiland hadde ingen tilsvarende produksjon, men skapte blest om seg selv og sitt liv i brev og fortellinger.
Henrik Wergeland skildret en av hans mange rømninger i en vise 1839, og den siste rømningen og den påfølgende pågripelsen ble skildret i en vise fra 1842, “Mestertyven Ole Høilands Tilfangetagelse i Skouger Sogn og Tilbagekomst til Akershus den 1. September 1842”. Den er et godt eksempel på tidens ambivalente holdning til Høiland, som tilsvarte holdningen til Gjest Baardsen: De var både frihetssymboler og trusselbilder, helter og utstøtte. Begge har også levd videre i den nasjonale hukommelse, men da som mer ukompliserte heltefigurer, og det er mange huler i Vest-Agder der Ole Høiland etter sigende skal ha gjemt seg.
Både Gjest Baardsens og Ole Høilands liv ble senere gjort til film: Baardsens i Tancred Ibsens helteepos med Alfred Maurstad i hovedrollen (1939), Høilands i Knut Andersens Balladen om mestertyven Ole Høiland (1970). Det nasjonalromantiske preget i disse filmene ligger langt fra det tidlige 1800-tallets omstreiferkultur, men antakelig relativt nær det bildet disse to ønsket å tegne av seg selv.