Gården i Makkvatnet
Gården her i Makkvatnet ble antagelig ryddet mot slutten av 1840-tallet. Det var i den tiden at John Pettersen og Anne Pedersdatter kom dit og slo seg ned. Dette var nok den første faste bosetningen som var i området. Gården vokste etterhvert som årene gikk, og John (som ble kalt Jo i Makkvatnet) og Anne fikk etterhvert 8 barn. Foreldrene til Jo bodde også lengre perioder på gården.
Gården ca. 1910.
Når barna ble voksne flyttet de ifra gården, alle utenom Peder (f.1854) og halvbroren Ivar som begge ble boende på gården. Begge døde under andre verdenskrig. Det var niesen til Peder og Ivar som skulle komme tilbake til gården for å hjelpe onklene sine, nemlig Anna Petrine Karoline Pedersdatter. Hun var den siste som bodde her på gården, men en skrantende helse, og forfall av gården gjorde at hun måtte flytte i midten av 1960-tallet.
Gården var som sagt i dårlig forfatning før Anna flyttet og etterpå har den blitt stående ubebodd. Etterhvert har alle husene rast sammen, og i dag står ingen av de opprinelige husene.
Nå skal jeg si noe om tre av personene som har bodd på gården. Spesielt to av dem har levd spennende liv som det er verdt å fortelle om.
Jo i Makkvatnet
Jo i Makkvatnet var jo den som ryddet gården her i Makkvatnet, men han er mest kjent som bjørnejeger. Dette virker kanskje rart, siden det ikke finns bjørn i dette området, men på 1800-tallet var det et stort antall bjørn både i salten og i Nordland forøvrig. Bjørnene gjorde skade på husdyr, men at det også unntaksvis kunne være farlig for mennesker, spesielt når den var skremt og følte seg truet. Det var derfor ofte bjørnejegerene det gikk utover. Fra Hamarøy kommune kjenner vi bare til et annet dødsfall som ikke var i forbindelse med jakt, i 1813 ble Ellen Andersdatter funnet drept av en reingjeter. Det var presten, som i anledning begravelsen, skrev om skadene hun var påført.
På grunn av bjørnens framferd ble det drevet en nokså intensiv jakt på den. Dette oppmuntret myndighetene til, og det ble gjerne delt ut skuddpremier. Dette gjorde at bjørnejegeren ble høyt ansett av bygdefolket, de fikk en slags heltestatus. Det navnet som oftest går igjen i Hamarøy-lensmannens lister over utbetalte skuddpremier for bjørn i siste del av 1800-tallet, er Jo i Makkvatnet.
Vi vet lite om oppveksten til Jo, men han ble døpt i Steigen i 1823. Foreldrene var reinsamer, og de bodde flyttet ofte rundt sammen med reinflokken. Han giftet seg i 1848 og flyttet, som nevnt tidligere, til Makkvatnet i 1849.
Hva som drev han til å begynne med bjørnejakt, er nok sammensatt. Det var jo et økonomisk motiv, da det var skuddpremie på store rovdyr. I tillegg fikk man jo beholde både kjøtt og skinn, og da var jo spesielt skinnet verdifullt. Det er også sannsynlig at jaktglede, eventyrlyst og ære var like viktige faktorer.
Det viktigste jaktredskapet var børsa, et gammelt munnladningsgevær. De fleste av de ca 50 bjørnene han drepte ble skutt med denne. Bjørnespydet eller miltet var også et våpen som ofte måtte tas i bruk. Det sies at han 16 ganger tok livet av bjørn på denne måten. Spydet ble ansett som en så risikabel jaktmetode at det ble sett på som selvmord hvis jegere som kun var utstyrt med dette ble drept av bjørn. Disse ble ikke begravet inne på kirkegården.
Våpnene har det også gått rykter om etter Jos død.
Det er flere rykter om hvor børsa skal ha blitt av. Et sier at den ble solgt til Museet i Bergen for 8 kroner, men det har også blitt sagt at den henger på en hyttevegg i Gudbrandsdalen. Den mest spennende historien er allikevel at sønnen Ivar skal ha gjemt denne og flere andre våpen når tyskerne kom nordover i 1940. Ivar døde seint i 1940, og skal ikke ha fortalt noen om hvor våpnene var. Kanskje ligger de i ei bergsprekk ennå?
Spydet er det heller ikke sikkert hvor er. Både Narvik, Sørfold og ytre Hamarøy har blitt nevnt som mulige gjemmesteder.
Jeg må jo også ta med noen historier om bjørnejakten.
"En gang kom han seg innpå en svær rusk av en bjørn. Jo fikk inn et skudd på bamsen, men den ble bare såra og gauv laus på han Jo. Jo fikk i siste øyeblikk kasta seg under ei nadfallsforra - her prøvde han fortvilt å få lada geværet på nytt. De gamle munnladningene var seine og tungvinte å lade så det tok si tid. Da han hadde fått kula halvveis ned gjennom løpet, kom den rasende bamsen til og beit ladestokken tvers av. Jo hadde nå bare en ting å gjøre - han skaut bjørnen med kula midt i løpet og med avknekt ladestokk. Og bjørnen datt, den!"
Jo var også overtroisk, noe den siste historien er med på å vise.
"En mannbjørn var noe de trodde var et menneske i bjørneham, og bjørneskyttere måtte rope til denne skapningen før de løsna skudd på den. En gang var det en bjørn som var så fæl til å slå ned krættur både i Nordfolla og i Hamarøy. Til slutt gikk det så langt at det vart satt ut ekstra premie til den som fikk has på bjørnen. Han jo gav seg ivei etter bjørnen og det lyktes å få den på skuddhold. Før han skaut, steig han opp på en stein og varskudde, for han regna med at det var en mannbjørn han hadde framom seg. Da han ropa satte bjørnen i med et skrik, men da var han Jo klar med børsa og bjørnen datt. Da de flådde bjørnen heter det i sagnet at de fant både knusk og eldstål, beviset for at det var en mannbjørn. Han Jo tok derfor å grov skrotten ned i jorda."
Den siste tiden av Jos liv var han syk. Han var da kårmann og bodde på en part av gården som ble kalt Myrjorda sammen med sin nye kone Elen, mens sønnen Peder (Per) hadde overtatt hovedbruket. Jo døde 16. november i 1892 og ble gravlagt på kirkegården i Karlsøy i Hamarøy.
Peder (Per)
Det finnes ikke like mye skrevet materiale om Peder som det gjør om Jo og Anna, men var også en mann det er verdt å nevne her. Per var ugift. Sammen med den langt yngre broren Ivar dreiv han gården i Makkvatnet i alle år. De siste 10-12 årene hadde de hjelp av søsterdatteren Anna (Anna i Makkvatnet) som også overtok gården da Peder (Per) døde. Per var en dyktig jeger som faren hadde vært. Han dreiv også mye med skogsdrift. Han var riktignok kjent som en original, men også som en intelligent og oppegående kar. I flere år fikk han også offentlige oppgaver på grunn av sine store kunnskaper om fjellområdene. Denne kunnskapen hadde skaffet seg som reingjeter i unge år. Både Norges geografiske oppmåling (NGO) og Hamarøy kommune brukte han som kjentmann og ”konsulent” når området skulle beskrives og grensene mellom kommunene skulle bestemmes på 1920- og 1930-tallet. Per gikk alltid kledd i kofte, og var tydelig stolt av sitt samiske opphav. Han døde i stua heime i Makkvatnet.
Anna i Makkvatnet
Anna ca 16 år gammel
Anna Petrine Karoline Pedersdatter, eller Anna i Makkvatnet, ble ikke født på gården, men flyttet dit sammen med foreldrene Peder Andreas Nilsen og Karen Else Johnsdatter. Karen er datter av Jo i Makkvatnet. Anna er eldst av 7 søsken. Når moren Karen dør tidlig i 1900 blir ungeflokken splittet, og Anna får tjeneste på gården Kråkmo. Det er to brødre som eier halv gården hver. Det er Per og Martine Kråkmo og deres mange barn, og det er Pers bror Ola og hans kone Maren. Ola og Maren er barnløse. På denne gården blir Anna værende hele sin ungdomstid på denne gården. Hun har mange oppgaver på gården, og en av dem er å stelle for de mange gjestene som kommer til gården som var turiststasjon på denne tida.
Om sommeren i 1913 kommer det celebert besøk til gården. Det er forfatteren Knut Hamsun som kommer for å jobbe med boken "Børn av tiden". Han får låne en skrivestue på gården, der inne er det kun tjenestejenta Anna som for lov til rydde. Hun blir også veiviser og følge på forfatterens turer i området. Anna skal senere ha uttalt at Hamsun stort sett var en grei kar, men kunne være noe nervøs og omskiftende i humøret. Når forfatteren kommer tilbake til gården på sommeren i 1916, for å skrive på "Markens Grøde", har Anna akkurat sluttet i tjenesten på gården. Om det var forfatteren som selv ba om det, er uvisst, men Anna kommer i allefall tilbake til Kråkmo for å stelle for han denne sommeren. Anna ble ei tid på gården etter at Hamsun hadde reist hjem, men utpå høsten reiste hun fra gården for godt.
Årene etter tiden på Kråkmo er en noe omflakkende tilværelse. Både mannen til søstra Ingvarda og hennes egen kjæreste dør av tuberkulose. I de påfølgende årene jobber Anna både i Kjøpsvik og i Trøndelag, men når hun får vite at søsteren Ingvarda er alvorlig syk flytter hun tilbake til Hamarøy for å hjelpe til med stell av barna og huset. Etterhver blir søsteren så dårlig at ungeflokken hennes må splittes opp. Det nærmer seg slutten av 1920-tallet nå, og onkelen Per ber Anna om å flytte inn til Makkvatnet igjen. Det er kun Per og Ivar som bor på gården på denne tiden. Anna flytter tilbake, og gården her blir hennes hjem frem til et stykke utpå 1960-tallet.
Anna sammen med hunden Barfot
I krigsårene er det ikke noen tvil om hvilken side Anna står på, og hun begynner snart som grenselos. Hennes gode kjennskap til området, og gården ensomme beliggenhet, var en viktig faktor for at mange flykninger klarte å komme seg over til Sverige. Det var ingen enkel oppgave å få flykningene forbi riksveien, det var store leirer både i Strinda og på Sandnes, så de var mange vaktposter i området.
Jeg har lagt ved 12 bilder som er et utdrag av boken "Heroes" av Laila Thoresen for de som er interessert i å lese mer om jobben Anna gjorde som los under andre verdenskrig. Bildene starter med side 88 og fortsetter til side 99.
Mot slutten av livet hadde Anna nesten blitt blind. Dette gjorde som sagt at hun måtte flytte fra gården i midten av 1960-tallet. De siste årene bodde hun i ei hytte nærmere bygda Rota, på tomta til en gård. Familien på gården hadde fått Makkvatnet mot at Anna kunne bo i hytta og få hjelp av dem. Mellom Annas hytte og gården lå det en elv med et lite fossefall. Anna måtte ro over elva for å komme til og fra gården. En kveld i 1969, når det var dårlig vær, skulle Anna ro over til gården for å hente mat. Man tror at hun mistet den ene åra. I alle fall kom hun ikke over den kvelden. Hun ble funnet druknet i Rotavatnet dagen etter.
I dag har det blitt satt opp en skjeltersjå der den gamle gården sto. Det er under denne cachen ligger.
Jeg har satt opp to mulige parkeringsplasser man kan starte fra. Stien er merket fra begge to.