VEIMERKET
Da jeg startet på skolen i 1962 fulgte pappa meg fra gården vi bodde på og opp til hovedveien. Veien var nesten en kilometer lang og gikk gjennom en liten skog. Om vinteren kunne det være ned mot 30 kuldegrader; så jeg hadde skjerfet knyttet over munn og nese, og lua dratt helt ned i panna og over ørene; bare øynene var synlig i ansiktet mitt. Mørkt var det også, for det var ikke gatelys. Når du er 7 år, pappa har fulgt deg fram til hovedveien der bussen tar deg med til skolen, og det er ingen som venter sammen med deg, da er det fint at han som passer på veien også passer på deg!
Hans Kristian Olsen Auen, født 1895-08-09 bodde på Holtan. I folketellingen fra 1920 har han oppgitt at hans jobb var Tømmerkjøring med egen hest for forskjellige skogeiere. I sine seineste arbeidsår var han veivokter. ( To yrker som vel ikke finnes lenger) Denne gamle mannen passet på å komme fram til meg når pappa gikk hjem igjen. Og han ventet så sammen med meg til bussen kom…. Da syklet/gikk han videre på ruta si for å se etter at veien var i orden.
Før veivokterens tid hadde vi veimerker. De fortalte hvilke gård som hadde ansvar for veien fra det ene merket og bort til det andre. Du står nå ved ett av de tre merkene som er igjen på denne veien.
De andre veimerkene jeg vet om på Østsideveien er på Glenne N 059 21.844 E 009 57.133 og i dalen på Berg N 059 23.569 E 009 58.858
I dag er det Statens vegvesen som har ansvar for veien - men denne steinen er et minne om hvordan det var i tidligere tider.