Rottejomfruens tilblivelse

Et skuespill i én akt

Skien, tidlig januar 2003. I almanakken over "potensielle Ibsen-merkedager" begynner det å nærme seg 100 år siden Skiens store sønns død, og Skien kommune er klare til å feire! Eh, markere, ikke feire. Det er litt makabert å markere 23. mai, den dagen Skiens store, gretne sønn tuslet hen i det hinsidige, så markeringen legges til 20. mars; Ibsens bursdag. For når det er bursdag kan man ha kake!

I et stort møterom i Kaffehuset i Skien sitter en håndfull og hutrer i øverste ende av langbordet, knugende på kaffekoppene og med en bråkete vifteovn på full guffe. Juletreet i kroken er falmet og drysser, julepynten er litt på halv tolv og flere av lysene er mørke. En vaktmester fomler litt med noen ekstrapærer, så det blir lysere og lysere.

Lille Eyolf Allmers, som slett ikke er så liten, men faktisk både voksen og leder av Ibsenmarkeringskomitéen, fyller opp kaffekoppen sin igjen og kremter møtedeltagerne til stillhet.

"Velkommen til det første planleggingsmøtet om Ibsens 100-årsdødsdag skråstek hundreogsøttiåttende bursdag!"

Peer lener seg fremover og tar entusiastisk ordet. "Dette er en viktig dag! Hva kan vi finne på denne gangen? Vi har en Ibsenpark, et Ibsenhus, vel, egentlig er det vel strengt tatt to Ibsenhuser hvis vi teller med Venstøp, men uansett, også er det en Ibsengate, en Ibsentrapp, og en Ibsen-garasje finnes i Oslo. Noen idéer?"

"Jeg er mad keen på en Ibsen-festival," utbryter Hedda og vifter med armene. "Vi kan ha Ibsen poesi slam, look-alike-konkurranse, honningkakebaking, 24/7-rundt-om-klokka-ibsifisering! Og kanskje vi får solgt resten av Ibsen-serviset, så det ikke tar så mye plass i kjelleren på rådhuset." Hun nikker megetsigende mot koppene og kakefatet, hvor smulene ligger som en glorie rundt dikterens halvbare isse.

Alle mumler litt i skjegget, og Eyolf gjentar at det ikke var mulig å vite at han bestilte femhundre bokser á ti kopper, ikke individuelle kopper. Uansett er det et tilbakelagt kapittel og ikke noe å gjøre noe med. Hedvig klapper ham på armen og byr på et kakestykke til.

"Vi kan jo ikke konkurrere med PiT, da rabler det for Porsgrunn," sier Peer, "de har jo hverken Ibsen eller noen egen elv, bare industri, et sub-par fotballag og en døll blomst som brukes i akevitt, så vi må nok finne på noe annet."

Alle stirrer litt ut i evigheten og tenker, før idéene kommer på bordet.

"Kanskje en statue, da? Kanskje noe fra Vildanden, Brand..." sier Eyolf forsiktig, men blir straks avbrutt.

"Å herregud, det er jo så åpenbart! Vi må lære barna om Ibsen!" Hedda avbryter og gestikulerer ivrig. "Alt vi har om Ibsen er jo for voksne, men han tilhører barna også! Det er jo de som skal sitte på denne komitéen om førti år, vi må legge grunnlaget nå!"

"Det er jo mye tragisk i Ibsen når det kommer til barn, da," innvender Hedvig og ramser opp fattigdom, sykdommer, selvmord, sultedøden, funksjonshemminger og drukning.

"Øøh, ja. Det var jo ikke så lystig, nei". Hedda plukker opp små, usynlige smuler fra skjorteermet og slipper dem ned på gulvet. "Men, altså, det veit jo ikke folk. Hva med en gyngende bukk som barn kan ri på? Eller en modell av et dukkehjem hvor man kan gå inn og oppleve ting? Kanskje en innspilling av Terje Vigen opplest av Toralv Maurstad?"

Solveig kommer inn med en fersk kanne kaffe, og alle småprater og drodler videre på Heddas idéer. Hedvig skrur på lyset i den dunkle, dystre kroken hvor tusjtavla står, hvor Eyolf står klar til å sirlig notere alle innspill. Hedvig setter seg rett ved siden av tavlen.

"Det finnes allerede så mange statuer, men hva om vi kombinerer noen av disse?" Peer henter seg en tusj og streker under "barna", lekestativer" og "Bakkestranda". "Et permanent hoppeslott blir jo litt vanskelig, men vi kan lage en statue som også er et lekestativ!"

Det nikkes rundt bordet. "Jeg liker rotter, det er noe med rotter og vann og barn og ikke minst Bakkestranda. Det blir sykt bra." Peer dypper en berlinerkrans i kaffen og jafser den i seg.

"Ja, og kanskje barna kan lage utsmykningen? Dekke rotta med porselensøyne?!" Eyolf ser forferdet og med store øyne på Hedda, men noterer videre.

"Porselensøyne er bra, da får vi med Porsgrunn også," knegger Peer og klasker seg på låret, før han retter seg opp og oppsummerer ved å telle på fingrene.

"Ok, da har vi ei diger rotte, som er ei dame, som har ei rotte, som er et lekestativ, som er dekka av porselensøyne, og hvor barna klatrer opp og inn ved halefestet og rutsjer ut mellom beina, men vi må jo kanskje ha noe lyd også. Alle sansene må med! Hva med et latterspor?"

"Kan vi få et helikopter til avdukinga?" Eyolf tegner et helikopter på tavla, mens alle nikker ivrig.

"Ja, hvorfor ikke?! Og! Kanskje kommer medalje-Kongen?!"

Som sagt, så gjort, og Rottejomfruen, hun står der, den dag i dag, og skuer over Bakkestranda og Hjellevannet. Hun ler og fniser hysterisk hver gang noen kommer litt nærmere eller et barn rutsjer gjennom henne og ned mot vannet. Kanskje håper hun på en ny flom, så hun endelig kan kjenne bølgene skvulpe på labbene?