Au! Johnny Bråten bråvåkner og kaster hodet bakover så det smeller i nakkestøtten bak seg. Han må ha sovnet og dermed latt hodet duppe framover. Han ser seg raskt rundt. De andre passasjerene på flight FR1501 fra Vilnius til Oslo virker ikke å ha fått med seg hva som skjedde. Johnny slikker seg rundt munnen og innser at han nok har siklet litt også, men den godt brukte ullgenseren hans er fargerik nok til at eventuelle våte flekker på den ikke er lett å få øye på for andre. Som privatdetektiv er han god til å unngå oppmerksomhet.
Så blir han minnet på grunnen til at han bråvåknet, i det flyet plutselig faller gjennom et nytt hull i luften. Alle kroppsdeler og indre organer løftes samtidig, før flyet igjen får oppdrift og ting ramler på plass. Johnnys mage er fylt godt opp med Lithuanian Vodka original, som han fikk kjøpt svært så billig på butikkene rundt det to-stjerners hotellet han hadde bodd på de siste 10 dagene. At han valgte Litauen som mål for ferien sin var mer tilfeldig, men skyldtes i hovedsak at det var dit han fant billige billetter med RyanAir. Og pengene han hadde til overs etter sin forrige sak, der han hjalp Hermine Vielen Danke Lanke å oppklare drapet på hennes mann, Riking, var nærmest oppbrukt allerede før avreise. Men Litauen hadde vist seg å være et sjakktrekk, ettersom prisene der fortsatt er langt lavere enn i andre deler av Europa og ikke minst Norge. Faktisk hadde Johnny kostet på seg en tur i varmluftsballong over byen. Dette hadde vært en fantastisk tur, men riktignok ble den kortere enn planlagt etter at en sjøsyk måke krasjet i ballongen med påfølgende luftlekkasje og nødlanding på et jorde utenfor byen. Hell i uhell til slutt, ettersom han fikk hele turen refundert av arrangøren!
Allikevel er Johnny nå pengelens, blakk, bånnskrapt, insolvent, konkurs og bankerott. Under innflyvningen til Torp funderer han på hva som kan gjøres med saken. Oppdragene har tørket noe inn i det siste, og nå står han på bar bakke. Han sniker seg til å ta telefonen ut av flymodus og får faktisk dekning. Telefonen hans er en eldre modell som visstnok skal være avlyttingssikker, men som ikke er helt egnet for nymotens apper. Han kommer allikevel inn på anbudstorget på Finn.no, men gjør ingen umiddelbare funn av oppdrag han orker å påta seg.
En time senere befinner Johnny seg i bilen på vei hjemover fra Sandefjord. Alkometeret han har liggende i bilen viste bare svakt utslag, så Johnny anser at han har promillen under kontroll i tilfelle promillekontroll. Den gamle Audi’en harker og går igjen, etter en service han byttet til seg forleden mot noen timers spaning på en mulig utro hustru. Uten resultater vel og merke. På radioen går det i P4, som roterer en spilleliste på rundt 50 sanger, alle fra perioden 1980 til 2000. Jevnlig avbrutt av reklame for bananer og vaskemiddel. Tankene kverner rundt hvordan han skal komme seg opp på hesten igjen økonomisk. Lotto blir litt vel lotto synes Johnny. Fotball har han heller ikke greie på. Men så blir han oppmerksom på en reklamespot på radioen, hvor en fyr sier at det er lett å vinne i Rikstoto selv uten å ha greie på hest. Det kunne kanskje være verdt et forsøk? Johnny bestemmer seg for prøve i alle fall, og tenker at Øvrevoll galoppbane sikkert er stedet å oppsøke i så måte.
Etter enda en time har Johnny parkert hjemme, og spasert bort til Øvrevoll. Han er ikke spesielt bevandret i det som foregår der, men finner snart et bord inne i en slags kafe. Med skjenkebevilgning heldigvis. Han bestiller en øl, mens han blir sittende å se på noe som åpenbart er et hesteveddeløp på TV’en som henger oppunder taket. Han plukker fram noen spillkuponger fra disken, men skjønner egentlig ingenting av hverken format eller innhold.
Samtidig kommer det to andre karer inn i lokalet, en i en tweed-jakke og ridebukse, og en kortvokst liten pusling med rutete hjelm, trange klær og en slags pisk i høyrehånda. Johnny lytter med et halvt øre, men blir snart mer oppmerksom på hva karene prater om. «Her» sier tweedmannen, «er kassa de tømte. Med hele omsetningen på sikkert over tohundretusen». «Hvordan klarte de det da?» spør han med hjelmen. «Gudene må vite, men det må ha vært proffer, for politiet har ikke klart å finne et eneste spor». Nå er Johnnys sanser i full beredskap. Mislykkede politietterforskninger er hans smør og brød. Han bestemmer seg for å gå rett på sak. Han tømmer ølen i to slurker, reiser seg og henvender seg til tweed-fyren; «Heisann» sier han. «Mitt navn er Bråten, Johnny Bråten. Jeg er privatetterforsker, og kunne ikke unngå å høre hva dere snakket om. How can I help?»
Stedets innehaver, tweedmannen, presenterer seg; «Jeg heter Rod Rexney, og driver dette stedet.» Snart har Johnny fått hele historien. Det framkommer at under det nylig avholdte Norsk Derby på Øvrevoll ble kafeen ranet for hele dagsomsetningen. Troligvis et sted mellom to og trehundre tusen. Politiet har gjort noen puslete forsøk på å etterforske, men under åstedsbefaringen var de tilsynelatende mer opptatt av å se på timelister og branninstrukser enn å oppklare ranet. Rod sier at saken er henlagt etter bevisets stilling, og siden de heller ikke var forsikret så anser de pengene som tapt. «Men», sier Rod, «du må gjerne etterforske dette du også. Jeg har ikke mulighet til å betale deg for det, men om du skulle finne pengene så får du 25% i finnerlønn». Johnny regner kjapt; 25% av 300.000 må da bli mye penger. Ikke det at han klarer det helt nøyaktig i hodet, men det var noe med å gange først og så dele etterpå. 300.000 ganger 100 blir veldig mye, 30 millioner faktisk. Delt på 25. Det klarer han ikke i hodet, men det blir da over en million i alle fall? Noe skurrer litt, men Johnny tenker at det finner han alltids ut av senere. Han bekrefter at han nok skal kunne finne tid til å drive litt undersøkelser, og spør om karene har mer informasjon som kan hjelpe ham i gang.
«Det jeg tror» sier Rod, «er at noen av damene som satt ute på altanen her hele dagen kan ha noe med dette å gjøre. Noen av vaktene våre observerte minst to damer som så ut til å holde ekstra godt på hattene sine da de forlot Øvrevoll den dagen». Pluss at det ble funnet noen sedler på bakken både her på trappa, og ved utgangen». Herre min hatt tenker Johnny. Han har jo hørt om hattaparaden på Øvrevoll. «Kjente du noe av disse damene da?» «Bare en», svarer Rod. «Enka etter Riking. Du husker han? Han var en av stamgjestene våre, men han ble drept for noen år siden. Kona hans kjente jeg igjen, men resten av dem har jeg ingen anelse om hvem er».
Det svimler for Johnny, og han må støtte seg til bardisken. Hermine Vielen Danke Lanke. Skal han etterforske henne nå? Hun som i praksis har vært hans eneste ordentlige oppdragsgiver på en god stund? Men Johnny er en mann av prinsipper, riktignok litt varierende sådanne, men akkurat det å følge muligheter for lettjente penger er nok en av hans viktigste prinsipper. Derfor tar han innehaveren i hånda igjen, takker for informasjonen, og med et fårete glis sier han: «Stol på meg, du har akkurat sikret deg Bærums best kvalifiserte privatetterforsker. I’ll keep you posted».
Johnny småjogger hjem. Tankene snurrer som en ubalansert tørketrommel. Hvor skal han starte? Hvordan skal han starte? Hva er det egentlig han har begitt seg ut på nå? Ett eneste halmstrå har han å gå etter, det virker opplagt at han må avlegge Hermine et besøk, incognito. Han føler ikke akkurat for å gi seg til kjenne, men han vet jo hvor hun bor så mens han planlegger videre kan han like godt ta seg en tur dit. Han hopper inn i bilen. En øl innabords går vel greit, og vodkaen på flyet har han strengt tatt glemt helt. Han vet at Hermine, etter at hun ble enke, flyttet fra Fjellbakketoppåsen til en mindre bolig, og Deep Purple rekker ikke spille hele «Smoke on the Water» en gang før han er i riktig nabolag. Han parkerer et lite stykke unna, vrenger frakken, tar på hatt og de «ekte» Ray-Bans’brillene han kjøpte i Litauen og starter sakte å bevege seg mot huset hennes. Sola har gått ned, og mørket kommer snikende, perfekt rekognoseringsvær. Johnny kjenner hjertet dunke, adrenalinet stige og sansene skjerpet til bristepunktet. Huset er mørkt. Kanskje hun ikke er hjemme? Johnny sniker seg på baksiden, og ser at terrassedøren også er stengt og trukket for. Han lister seg inntil husveggen, samtidig som han holder øye med naboene også, han vil nødig bli oppdaget. Under et lite letak står det to søppelkasser, og Johnny løfter forsiktig på lokket på den ene. Papir ser det ut som. Reklame i voldsomme mengder. Dagens Næringsliv datert to dager tidligere. En kartong med havremelk, blæhhh. En konvolutt med Hermines navn, fra Statens Innkrevingssentral. Johnny snur konvolutten, og ser en gul lapp som delvis henger fast i konvolutten. Med typisk kvinnelig håndskrift har noen skrevet «Lut sau» på lappen. Javel ja. Mer reklame, mer tomme kartonger, og mer i det hele tatt fullstendig intetsigende former for papp og papir. Samt noe som for Johnny ser ut som en BH-stropp. Ikke uten skadefryd noterer han seg at selv samfunnsstøtter som Hermine åpenbart slurver med kildesorteringen iblant.
Johnny går sakte tilbake mot veien. Men, før han rekker bort til parkeringsplassen kommer det en bil, som blinker og ser ut til å sikte seg inn mot garasjen og huset til Hermine! Johnny ønsker ikke å bli gjenkjent, og bråsnur slik at han får ryggen til bilen. Dermed står han og skuer rett inn i skogholtet. Lynkjapt begynner han å studere et objekt i veikanten, det er vel ikke helt unormalt at kommunen sender folk for å gjøre slikt? Mens bilen stanser foran garasjen fikler Johnny derfor med dette objektet, mens han skuler forsiktig opp mot garasjeanlegget. Det er ganske riktig Hermine som stiger ut av bilen ja! Snart har hun forsvunnet inn i huset, og Johnny puster lettet ut. Før han snur tar han en siste titt på objektet han står ved, og legger merke til en liten detalj. Noe som man kanskje ikke forventet å se. Johnny ser av og til best med fingrene, så han tar tak og løfter forsiktig. Snart står han med en underlig kjent sak i hendene sine. Akkurat slike var det jo han fant flere av i jakten på Rikings drapsmann! Han skrur av logget og finner en notatbok, akkurat som sist. Inne i boka, liksom på permen, har noen med ustødig håndskrift skrevet noe som Johnny gjetter at er navnet på damegjengen fra Øvrevoll. Hjertet slår så raskt at han blir alvorlig bekymret, men etter at han har satt alt tilbake på plass, og kommet seg usett tilbake til bilen blir han sittende lenge og bare puste ut.
Johnny Bråten, privatetterforsker, er i gang!