Dette har skjedd:
Johnny Bråten, en noe forsoffen og fullstendig blakk privatdetektiv i Bærum, har blitt engasjert en Rod Rexney, innehaveren av kroa på Øvrevoll galoppbane. Den ble ranet under Norsk Derby, og Johnny er nå i gang, på en "no cure, no pay" avtale, for å finne pengene. Johnny er på sporet av en gjeng med damer, deriblant hans gamle bekjentskap Hermine Vielen Danke Lanke, som han mistenker har gjennomført ranet. Etter å ha sporet opp både henne og tre andre er Johnnys notatblokk snart full av kryptiske navn og ord. Han tror nå han bare mangler en siste innspurt!
Tidligere cacher i serien:
Dag 5:
Siden besøket på golfbanen, i hælene på Melina Seddelfart, har Johnny trukket seg tilbake til sitt kontor skråstrek man cave. Han føler seg sikker på at han er på rett spor, men har ingen formening om hvordan han skal bruke den informasjonen han sitter på til å nærme seg det som driver ham, pengene fra ranet. En siste dame fra gjengen gjenstår å få kartlagt, Helga Natt. Etter nitidige undersøkelser online har Johnny funnet ut at dette er en dame med musikalske talenter. Hun har studert ved Liverpool Institute for Performing Arts, altså skolen til Paul McCartney, men ble kastet ut etter å ha benyttet playback under framføringen av Eleanor Rigby på eksamen første året. Etter det har hun hatt diverse oppdrag, men aldri slått helt gjennom. En av de mest langvarige jobbene hennes har vært som tilkallingsvikar for kordamene på Wallmans salonger, men hun har også opptrådt på flere scener både i og utenfor Oslo. Hun er visstnok med i kirkekoret på Jar, og er også stemmen bak enkefrue Engelschiøn-Glad i nyinnspillingen av Flåklypa-balletten. En notis i Budstikka avslører at hun har rekorden i antall auditions for Idol, uten å hittil ha fått plass i selve programmet.
En tanke slår ned i hodet på Johnny, som jo er litt av en musikkelsker selv. Han sliter som kjent med likviditeten sin, men sitter på en meget omfattende platesamling. Slik han har skjønt det er vinylplater i vinden igjen, og siden han selv har mange han strengt tatt angrer på å ha kjøpt i det hele tatt kan det kanskje være mulig å tjene noen kroner? Et raskt søk på Finn.no bekrefter dette, her er det åpenbart et marked!
Johnny har ikke slått seg på Spotify-bølgen. Det føles nesten som juks å få så billig tilgang til så mye musikk, og han liker følelsen av å eie sin egen. I tillegg misliker han sterkt tanken på at noen kan følge med på hva han spiller, samt at han vil ha seg frabedt at andre skal blande seg inn i hva han skal spille. Hans platesamling består i all hovedsak av musikk fra 80-tallet, med en og annen slenger av tidligere utgivelser også. De siste åra har han ikke hatt råd til å kjøpe særlig mye, men så har det da heller ikke blitt ugitt musikk det er noen vits å samle på veldig lenge heller.
Johnny setter seg fore å sortere ut salgsobjekter. Til arbeidet drar han i gang Led Zeppelins dobbeltalbum Physical Graffiti fra 1975. Den skal i alle fall ikke selges! Samlingen er fra før sortert alfabetisk, men nå bestemmer Johnny seg for å sortere platene i tre ulike kasser, en for «Skikkelige saker» som han tenker å beholde, en for «Guilty Pleasures» som han nok også vil beholde, men ikke ha i stua, og en for «Bli kvitt». I den siste kassa havner etter hvert en ganske anselig bunke plater som Johnny ikke lenger begriper at han har betalt penger for. Wham. Toto. Scorpions. Flere tyske metallskiver, som han åpenbart var hekta på en gang i tiden, men som bør gå i glemmeboka fortest mulig. For en kjempeidé dette var, han blir kvitt skrot og skrammel han ikke vil være bekjent av å eie, og kan kanskje få penger for det i tillegg! I Guilty Pleasures blir etter hvert en samling plater han av en eller annen grunn liker for godt til å selges, samtidig som han innser at det gir lite kred å ha de stående framme. Phil Collins, Marillion, Duran Duran, Pet Shop Boys, Bruce Hornsby for å nevne noen. Samt ei plate han virkelig ikke vet hvor hører hjemme, Europes The Final Countdown… Hårreisende (i bokstavelig forstand) musikk, men fengende som fy. Og som skapt for lange kvelder alene, med en whisky i glasset og luftgitar for hånden. Den blir værende ja. «Skikkelige saker» fylles opp med …, skikkelige saker. Uriah Heep, Deep Purple pluss alt annet medlemmene i Deep Purple har vært med på. Judas Priest. London Calling med the Clash såklart. Svenskene i Imperiet, Ebba Grön og den første plata til Kent. Noe norsk musikk blir det også, Blodig Alvor med Dumdum er jo klassiker. Det samme med Jokke og Valentineres Alt Kan Repareres. Til og med en skive av Johnny Cash blir med videre, det er jo liksom hans alter ego det.
To plater bestemmer Johnny seg for å kaste. Ikke vil han ha dem, og ikke vil han være bekjent av å noen gang ha eid dem heller, så salg er uaktuelt. Den ene er albumet Still Cruisin’ med The Beach Boys. Hele poenget med å kjøpe den plata var sangen Kokomo, som de hadde laget til Coctail. Ikke herremagasinet altså, men filmen med Tom Cruise. I ettertid har Johnny innsett at alt ved dette ble feil, og plata skal det faktisk bli godt å bli kvitt. Den andre er ei skive av duoen Milli Vanilli. Nærmere forklaring skulle være unødvendig.
Etter å ha kommet seg gjennom hele bunken blir han sittende å titte litt på noen covere. Det er også noe Spotify-tullingene går glipp av! The Final Countdown albumet er en studie i seg selv, og Johnny setter den på mens han blir sittende å mimre. Det er vel en av de mest oppbrukte sangene i verdenshistorien, men fader som den rocker! Johnny søker på «The Final Countdown cover» på PC’en, for å finne ut hvem som er kunstneren bak. Men havner fort på en side som tydeligvis lister opp andre artister som har spilt inn den samme låta. Han ser raskt nedover lista, og ser en lang rekke navn på fullstendig ukjente artister. Mambo Kurt, The Toy Dolls, Forgodsfake er bare noen av dem. Og Helga Natt….. Johnny tror ikke sine egne øyne. Er det mulig liksom? Har hun spilt den? Ved siden av navnet er det en rød pil. Johnny tester den, og snart dukker det opp en video, med et ganske grumsete opptak av en dame som synger sangen, akkompagnert av én kar på hammondorgel og en annen med kassegitar. Opptaket ser ut til å være gjort i en slags idrettshall, kan det være Telenor Arena?
Johnny googler videre: «Helga Natt Telenor Arena». Straks finner han en reportasje i Karmøynytt, der hun er portrettert som «Karmøyværing gjør karriere i Oslo». Helga er fra Karmøy framgår det, men bor og jobber nå på det sentrale Østlandet, der hun forsøker å slå gjennom som artist. Lengre ned i artikkelen uttaler Helga at hennes store mål her i livet er å framføre egne sanger på, nettopp, Telenor Arena. Og at hun, som Åge Aleksandersen gjorde i Royal Albert Hall, vil invitere hele Karmøy for å oppleve det hele. Så langt har hun måttet nøye seg med å opptre på mindre arenaer står det, illustrert med et bilde tatt av Helga og sine to mannlige medmusikanter utenfor Jar Isforum. Lengre ned er det et bilde av bare Helga, iført helhvit buksedrakt med belte i livet og frekk utringning. Johnny er blitt en kløpper på bildezooming, og kjører på. Ikke for å se på utringningen naturligvis, men for å se om det kan være andre detaljer i bildet som er spennende. I bakgrunnen ser han unger med skøyter over skuldra og hjelm på hodet, en dame som står bak et bord med en stabel vafler, og en kar med stripete dommerdrakt. Bildet må være tatt i forbindelse med en eller annen ishockeyturnering kan det se ut til. Merkelig nok spilles det ishockey i akkurat denne delen av Bærum, hvor mange ellers er mest opptatt av den adskillig mindre idretten Bandy. Johnny panorerer videre, og legger plutselig merke til at Helga holder et ark i hendene, delvis skjult bak ei lita veske som henger over hennes venstre skulder. Papirarket ser ut til å være en slags liste. Øverst står det en dato, som Johnny innser at er dagen etter at Norsk Derby gikk av stabelen! Og altså da dagen etter at Helga trolig deltok på det frekke ranet. Videre står det noen linjer som ikke lar seg tolke, men nederst i lista står det noe som slutter på inal Countdown. Dette er nok lista med sanger hun spilte. På skrå, med håndskrevne bokstaver, legger Johnny merke til noe som sikkert er tittelen på konserten, «Nansen Showet». Rart navn synes Johnny, som ikke er i stand til å finne ut hvor Nansen kommer inn i bildet.
Sin vane tro bestemmer Johnny seg for å forlate den digitale verden og fortsette etterforskningen sin i den virkelige, fysiske verden. Jar Isforum neste. Men det oppstår snart et problem. Audi’en hans vil ikke starte. Dødt batteri antagelig. Så ser han det; bakluka er åpen. Derfor har nok lyset i kupeen stått på helt til det ikke lengre er noe strøm igjen. Heldigvis bor Johnny slik til at bilen ganske enkelt kan rulles i gang, og startes på den måten. Han må bare klare å dytte den noen meter ut til veien. Han venter til det ikke er andre biler i sikte, åpner døra og griper tak i rattet mens hans spenner fra så grusen spruter under beina hans. Og sannelig får han satt bilen i bevegelse, først svært sakte, men snart fort nok til at den trolig vil fortsette nedover bakken. Johnny kaster seg inn bak rattet og peiler seg inn nedover. Snart har bilen stor nok fart til at han rykker den inn i andregir og slipper clutchen. Først bråstopper bilen nesten, men så starter motoren med et rykk. Johnny jubler. Gamlegutta kan noen triks, og gamle biler har noen muligheter han innbiller seg at dagens doninger ikke er i nærheten av!
Etter å ha kjørt rundt en halvtimes tid, i håp om å få ladet batteriet, stopper han ved Jar Isforum og stanser motoren. Han vet jo ikke helt hva han skal der, men rusler rundt litt på måfå. På en oppslagstavle ser han rester av en plakat som tydeligvis reklamerer for konserten Helga hadde der. Men utover dette er det fint lite spennende å finne. Han mister snart interessen, og vender tilbake til bilen. Som heller ikke nå vil starte…. Johnny banner og slår i rattet, slik han har sett andre gjøre på diverse filmer. Men innser at her er det for flatt terreng for plan b også. Det var da som bare fx%n!
Det er lite annet å gjøre enn å spasere hjemover. Heldigvis er det overkommelig distanse. Johnny finner en gangvei som virker å gå i riktig retning. Mens han trasker avgårde finner han fram telefonen for å sjekke veien videre på Google maps. Han ser at han skal opp til Jar kirke, og så følge veien bortover mot filmparken på Jar. Der er han godt kjent, etter å ha hatt sommerjobb som kulissemaker og altmuligmann for en god del år siden. Ut ifra det han har funnet ut om Helga kan hun godt også frekventere denne veien. Hennes deltagelse i kirkekoret har han jo allerede fastslått, og det kan jo også godt hende at Flåklypa-balletten er spilt inn i filmparken. Kanskje hun bor i området også?
Med nesa godt nede i telefonen er han snart oppe ved kirka. Men så, plutselig sklir han og faller paddeflat. Telefonen kaster han framover på rent instinkt. Den lander i veikanten, men ser ut til å ha landet mykt nok til å overleve heldigvis. Johnny reiser seg opp, børster grusen av knær og armer, og kikker seg raskt rundt. Har noen sett ham tro? Han ser ingen, takk og lov. Men, i det han plukker opp telefonen ser han det som virker å være nedtråkket vegetasjon, rett ved en metallstolpe. Han kikker opp og ser raskt at dette jo er en ganske kjent sak. Fortsatt er det ingen andre i sikte, så Johnny bykser raskt opp den lille skråningen og tar en titt der han tidligere har funnet både det ene og det andre. Bingo! Jackpot! Det er sannelig en gjenstand her også! Han kan knapt tro sin egen flaks. Eller, flaks er det vel strengt tatt ikke, snarere detektivegenskaper av ypperste sort.
Johnny «knows the drill». Snart har han demontert, funnet mystiske ord i den lille grønne boka, og puttet alt tilbake på plass. Mens han plystrende spaserer videre hjemover vandrer tankene rundt det han så i boka. Enda et slags mannsnavn, kanskje av utenlandsk opprinnelse, og et ord som beskriver et flott hotellrom. I likhet med de andre navn og ord han har funnet gir disse heller ingen mening, sånn direkte. Johnny antar allikevel at det nok skal løse seg, bare han kommer seg hjem, får seg en forfriskning, og får tenkt ordentlig gjennom saken. Nå har han i alle fall funnet alle gjemmestedene til banden fra Øvrevoll!