Denne cachen var det ordføreren i Skjåk Edel Kveen som kom med ideen til. Hun var med på frokosteventet 2022, da leste hun favoritt diktet sitt av Jan-Magnus Bruheim før hun overrakte en mini skjeltreko til Skjåkcacherne, den tenkte hun kunne brukes i en cache. Så i cachen finner du både favoritt diktet til Edel og mini skjeltreko, i tillegg til loggen.
Skjeltreko er et redskap i som tidligere ble brukt til vanning av åker og eng i jordbruk. Også kalt vanningsspade/vatningsspade. Den er smal, buet og avlangt blad som utgjør om lag en tredel av redskapets lengde. Å «Skjelte» betyr å spre.
"Vil Vårherre gje’ oss sol, ska’ oss sjølve skaffe væte"
Kommer du til Ottadalen og Skjåk en regntung og grå sommerdag, kan det være vanskelig å forstå at en har kommet til et av de mest nedbørsfattige områdene i landet, like tørt som i Sahara.
Med en årlig nedbør på ca. 278 millimeter, ville det ikke vært mulig å dyrke noen ting – uten kunstig vatning.
Fjellvatnet måtte til for at noe skulle vokse, og kunstig vatning har trolig ei tusenårig historie og er iallfall godt dokumentert i skriftlige kilder fra 400 år tilbake.
Dammer og vannveier ble laget med håndmakt, vatnet ble ført ned fjellsidene og til gårdene ved hjelp av gravde renner eller renner laga av tre, såkalt trolag. Deretter ble vatnet ledet utover åkrene og spredd utover med hjelp av spadelignende redskap i tre; skjeltreko.
I dag har de fleste gårdene pumper ved elva og slipper det store arbeidet med å vedlikeholde vannveiene. Dei slepp òg konfliktene som gjerne kunne følge med når det var prat om en så verdifull, men usikker ressurs som vatnet var. Flere gårder og grender kunne være sammen om det samme vatnet, og om noen forsynte seg mer enn de andre kunne det bli bråk, både fysisk og rettslig.
Nå er vannveier og dammer som kulturminne å regne, minner det er verdt å ta vare på.
