Bispedømme (norrønt: biskupsdǿmi) er et kirkelig forvaltningsområde (administrativt og geografisk) der en biskop har sin virksomhet og er overhode for de lokale kirkene i trossamfunnet, innenfor de geografiske grensene. Betegnelsen brukes i Den katolske kirke, i Den anglikanske kirke og i en del lutherske kirker, deriblant Den norske kirke. Før 1919 ble bispedømmet kalt stift i Norge, noe det fortsatt kalles i blant annet Danmark og Sverige. I Den ortodokse kirke har man en tilsvarende enhet, normalt kalt eparki. Alle bispedømmer i Den norske kirke skal etter lov av 16. juni 1933 ha et bispedømmeråd.
En biskop er den øverste kirkelige leiaren i et bispedømme. Bispeembetet er felles for en rekke større kirkesamfunn. Den norske kirke har tolv biskoper. Bispemøtet, som består av alle tjenestegjørende biskoper, blir leia av preses (ledende biskop), som siden 2011 er knyttet til et eige bispeembete.
Bispevein ble navnsatt i 1957, og et oppkalt etter biskop Jens Nilssøn (1538-1600), som i sin visitasbok for 1594 beskrev veien fra Oslo til Ringerike gjennom Bærum. Bispens ferdselsvei kan ha gått i nærheten av dagens Bispeveien.