Hver gang det nærmer seg jul er det alltid mye snakk om nisseting. Nissefar, nissemor, nisseunger, nissekusiner, blånisser, rødnisser, rampenisser, nissegrøt, nissegaver, nisseluer, nissebesøk og masse andre nissegreier.
Det som det derimot blir snakket lite om er nissefar sine gode og uunnværlige små hjelpere: alvene. 
Litt hist og pist blir de nevnt men ikke nok, syns de selv. Noen av alvene begynte å se seg rimelig leie på denne skjevfordelingen.
Hvorfor skulle de stå på som slaver hele året gjennom?
Lage leker, pakke 
pakker, lese ønskelister, koste og rydde 
på verkstedet, passe på at alt var i orden til nissen dro ut med sleden. Hvorfor? Det var uansett nissefar som fikk all takken! De hadde diskutert dette i årevis, men ennå ikke funnet ut hva de skulle gjøre med saken.
Plutselig en mild novembermorgen i 2023 fikk de se at ei takluke sto oppe i verkstedet! Sikkert reinsdyrene som hadde vært og snust inn atmosfæren i verkstedet i løpet av natten. De likte eimen av sagmugg, som noen andre slags sirkushester.
Nå har vi sjansen til å komme oss herfra, sa en gruppe alver til hverandre. Så forsvant de på rekke og rad ut den åpne luka, både Georg, Elfrid, Olaf, Charlie, Alf, Constanse, Helmer, Iselin, Nils og Gustav. De skled stille nedover taket på det store nissehuset. De håpet inderlig at sjefen sjøl, kjærringa, unga og reinsdyra sov så tidlig på morgenen.
De ladet sikkert opp til desember da det tross alt var deres tur til å jobbe litt.
Alvene, små og lette som de var, nærmest svevde ned på den snødekte bakken langt der nord. De håpet at de alvene som hadde villet bli igjen hos nissen var lojale og ikke sladret om den ville flukten deres. De var når sant skulle sies litt usikre på Eilif. Han var en urgammel alv som hadde stått last og brast med nissefamilien i hundrevis av år. Det samme gjaldt forøvrig Reidulf. 
(Ja alver blir vanvittig gamle , de begynner såvidt på ungdomstiden da de er rundt seksti år!)
Uansett håpet rømlingene våre at de kom seg minst førtifem kilometer av sted før noen i det hele tatt begynte å lete etter dem. De åtte reinsdyra måtte alltid ta en pause rundt det antallet kilometer. 
Den smarte alven Georg hadde lest mye om «verden utenfor» og visste at det var mange måter å ferdes på. Man kunne kjøre bil, men da burde man være littegrann større enn en stakkars liten alv på elleve små centimeter. De tenkte med gru på Øyunn som hadde fullstendig bildilla. Hun måtte alltid prøve alle de elektriske bilene de produserte til bortskjemte unger til jul. Hun kjørte som en vind rundt i verkstedet, og selv om det bare gikk i ca femten kilometer i timen var det jammen fort nok.
Flere av dem hadde nesten blitt påkjørt mange ganger!
Så hadde man traktor, den gikk litt sakte, ofte bare i maks femti kilometer i timen. Dessuten var den mye større enn en bil. Hva med tog eller buss? Toget gikk bare på skinner, rett hit og rett dit. Nissefar var ikke dummere enn at han klarte å følge med litt på hvor togene de kunne ta havnet. 
Nei, da var det tryggere å finne ei bussrute som kunne ta dem langt og lenger enn langt langs asfalt og humpete landevei. De ville finne Norges mest øde sted!
Jammen fant de til slutt fram til en buss som så ut til å kunne innfri deres noe spesielle ønske. De kom seg usett på denne bussen og gjemte seg under ett og samme sete. Der satt de og snakket lavt sammen på alvespråket sitt i mange mil. De snakket blant annet om stakkars uheldige Yngve som hadde brukket beinet under en heftig alvedans 
og ikke kunne være med på den spennende flukten mot ukjent land. 
Det var veldig synd, for han var den beste alven til å orientere seg på verkstedet. Han hadde nok visst hvor rett øst var ute i den store verden også. De trodde likevel at de var på rett vei, vekk fra nissens hus.
Etter hvert stoppet bussen og bussjåføren åpnet skyvedøra og gikk ut. Han trengte nok litt pusterom i frisk luft før han skulle kjøre de nesten fire milene tilbake til den store byen.
Alvene snek seg like usett ut av bussen som de kom inn. De ruslet så lystig i vei for å finne det perfekte skjulestedet.
Etter en god strekning på små alveføtter kom de fram til en perfekt hule! Et flott sted der de kunne bo en stund mens de var på den spennende «ferieturen» sin. De trodde nissefar ville finne dem til slutt, men de håpet det ble en stund til. 
Plutselig en dag hørte de lyden av store menneskeføtter utenfor. De klemte seg sammen innerst i hula, for de regnet med at nissefar ikke var spesielt fornøyd med dette stuntet.
Imidlertid var det ikke nissefar som dukket opp i huleåpningen! Nei-det var to raringer med en liten pipende dings i hver sin hånd. De satte igjen en stor grønn boks i hula der alvene var, og så forsvant de igjen. Rare greier… Alvene satt igjen som store spørsmålstegn. Kunne det komme flere mennesker til hula deres, mon tro?
You can validate your puzzle solution with
certitude.