Skonnerten «Svanen» og skatten på Kråkerøy.
Det var en mørk og stormfull aften, med kraftig vind og høy sjø i Skagerak.
Tidligere på kvelden hadde «Svanen» søkt nødhavn i Engelsviken, hvor de hadde losset skuta.
«Lasten» var en gruppe ungdommer fra ulike kommunale fritidsklubber i Oslo, som hadde sovet i hengekøyer på «Banjern» ombord, og vært medseilere i en uke, på tokt nedover Sørlandskysten og langs svenskekysten. Da skuta gled ut fra bryggen i Engelsviken, hadde de hørt vakre toner fra restauranten på bryggekanten. Det var gruppa «Tre om Taube», som sang Evert Taubes vakre vise: «Så lenge skuta kan gå, så lenge hjerte kan slå».
Nå var «Svanen» kommet i le av Strømtangen fyr, og var inne i roligere farvann.
Tidligere båtsmann Ben, nå kaptein om bord, stod til rors, mens den unge lettmatrosen, ofte kalt «bakern» blant venner, sto helt framme i baugen og speidet spent framover, mens de gled sakt oppover Vesterelva. Snart kunne de skimte Kjerringholmen og Hutholmen der framme i mørket. Her var farvannet trangt, og det var viktig å følge nøye med. Så gled de sakte inn i den dype bukta nord for «Ballastparken», og lot ankeret gå, med minst mulig støy.
De var ute på hemmelig oppdrag, De skulle gjemme en skatt på Kråkerøy.
Lettbåten kom på vannet, og snart rodde de utover langs land, med Ben ved roret og lettmatrosen ved årene. En svart kiste sto i bunn av båten. Etter en stund fant de en passende sandstrand, hvor de kunne trekke lettbåten opp på land. Så gikk de innover en smal sti, mens de byttet på å bære parafinlykta og den svarte kista. De var på jakt etter et passende sted å gjemme skatten. Etter en god stunds vandring innover på Kråkerøy, fant de til slutt et passende gjemmested. Da skatten var gjemt, så lettmatrosen opp, tørket svetten av pannen, og sa: «Det er èn ting jeg lurær på: Hvorfor reiser noen langt av sted, helt til Sveits, for å slippe å få en skatt?» Ben smilte, og sa: «det er forskjell på å ha en skatt, og å få en skatt. «En skatt kan være så mangt». - «Det å ha gode venner, er også en skatt», sa lettmatrosen stille. Ben så opp på ham, nikket og smilte. Og så vandret de av sted, bortover på stien, igjen, tilbake til lettbåten. Lykta viste vei.
Neste kveld lå skonnerten «Svanen» trygt for anker, i sin «hjemmmehavn», utenfor Norsk Maritimt Museum, på Bygdøy i Oslo.
En del år senere flyttet lettmatrosen til Kråkerøy. Hvert år får han et brev fra myndighetene hvor det står noe om skatt. Da tenker han, noen ganger, tilbake på den mørke og stormfulle aftenen for mange år siden, da kaptein Ben, og han, gjemte skatten, her et sted, nettopp på denne øya. Kanskje er den der ennå?
Ps.: Det er «bytteting» i dette utlegget.
BYOP
(Denne historien er basert på Sannhet, Løgn og dårlig hukommelse)