Vollungsbrua i Skjåk

Område og læremål:

Under denne broen ser du stalakitter og saltutslag, dette vil jeg at du skal lære om. Her ved GZ er det tydlige tegn av dette. Siden du ikke kommer helt under brua, kan du gå ned på siden så ser du stalakitter og kalkutslag 

Bergartene i Skjåk og omegn er av gneis med bånd eller striper, noen steder migmatittisk, gneis med diorittisk til granittisk sammensetning, enkelte steder er det også øyegneis. Noe du ser ved GZ, vil si at steiner benyttet til å lage denne steinhvelvsbrua er kortreist.

Stallakitter

Stalaktitter og stalagmitter er istapplignende former som dannes av dryppende vann. Istappformene i taket kalles stalaktitter, og pilarformer som stikker opp fra gulvet, kalles stalagmitter.

• Dannelsen av stalaktitter på betong er annerledes enn dannelsen av stalaktitter i ei grotte.
• Stalaktitter i kalksteingrotter er den vanligste formen for stalaktitter.
• Vanligvis er stalaktitter og stalagmitter hvite, men hvis dråpene inneholder urenheter kan de være gule eller hvis det er mye jern i bakken; en rustgul farge.
• Hvis drypphastigheten på stalakitt er for rask, vil løsningen dryppe ned på "gulvet" der det vil oppstå dannelsen av stalagmitt.

Stalaktitt på betong

Når vannet med dette kalsiumhydroksydet har trengt gjennom konstruksjonen og kommer I kontakt med luft og en ny kjemisk reaksjon finner sted når kalsiumhydroksydet reagerer med karbondioksydet i luften. Og vi får det resulterende kalsiumkarbonatet som danner stalaktitten. Ca(OH)2 + CO2 → CaCO3 + H2O. 

Stalaktitt i grotter
Prosessen i en naturlig kalksteinshule starter med at regnvannet reagerer med karbondioksid i bakken, for å danne mer karbondioksid. Karbondioksidet løser opp kalksteinen, som består av kalsiumkarbonat (CaCO₃). Når kalsiumkarbonat-ionene kommer i kontakt med luften i hulen, skilles de fra vannet og gjenskaper kalksteinen som blir byggemateriale for stalaktittene. I huler vokser stalaktitter omtrent 0,3 mm i året.

Stalakitt under steinbruer

Stalaktitter under betong, broer, fjellsprengte huler e.l kan vokse opptil 1 cm. i året. Vekstraten til betong/sement baserte stalaktitter betydelig raskere enn stalaktitter i kalkgrotter.

Stalagmitt er en type dryppstein som vokser opp fra gulvet i enkelte kalkstensgrotter. De dannes ved at hver enkelt dråpe avsetter en forsvinnende liten mengde kalkspatt, variasjon i vanngjennomstrømning og luftgjennomstrømning avgjør form og hvor sakte de vokser, men rundt 0,1–1,0 millimeter per år.

Brua er stengt for all ferdsel for biler og andre motoriserte kjøretøy.
Oppå brua har man imidlertid en flott utsikt til elva der du kan være heldig å se folk fra raftingsenteret har sine aktiviteter. 

Steinhvelvbru

Denne brua åpnet i 1912 og er en av mange steinhvelvsbruer i Norge. 

En steinhvelvbro er en bro som blir båret av en eller flere underliggende trykkbue(r) – hvelv – laget av stein. De eldste steinhvelvbroene er tørrmurte ved at steinene ble nøye tilhugd og stablet inntil hverandre uten mørtel i fugene.

I gammel tid krysset man elvene på klopp, store steiner som var lagt utover og som passet å gå på.
Der elva var dypere ble stokker eller heller lagt over som de første primitive bruer. Med steinhelvbruene startet en ny epoke innen norsk brubygging, og en håndverkstradision rundt utvinning og bearbeiding av stein og muring av bruhvelv vokste fram. Akkurat når hvelvkonstruksjoner først ble benyttet ved brubygging i Norge vet man ikke eksakt.

Det var store steinhvelvbruer som ble bygget på begynnelsen av 1900-tallet ble det lagt stor vekt på steinmaterialets kvalitet, og gneis var et etertraktet byggemateriale. Noe man finner i lokale områder. Steinens brukbarhet som bygningsmateriale, dens mineral-sammensetning, værbestandighet osv ble derfor undersøkt av en geolog.

Tørrmuring med bearbeidet naturstein ble anvent i norske steinhvelvbruer i mange hundre år, fra de eldste veganleggene og fram til 1880-årene. Steinen ble hentet i umiddelbar nærhet og tilpasset etter beste evne. Store steiner ble støttet av mindre steiner (skorer) som ble kilet inn i mellom-rommene. Selv om overflate av velv og murer var svært røffe i sin utførelse og form hadde de den fordel at konstruksjonen drenerte ut alt vann slik at fare for frostsprengning var minimal.