Andfins Bru - en steinhvelvbro

Når du kommer til stedet ser du ei flott gammel steinbru og læringsmålet med denne earthcachen er å kunne identifisere og kjenne igjen jernoksid. Her ved Dovregubbens hall er det flotte turområder i flott terreng.

Jernoksid

Jern(III)oksid eller rødrust har den kjemiske formelen Fe₂O₃ og er ett av flere jernoksider. Den forekommer naturlig i flere ulike mineraler, fremfor alt hematitt, ferrihydritt og maghemitt.

Jern finner du plassert i det periodiske systemet med den kjemiske betegnelsen Fe, og har atomnummer 26 i tabellen. Dette er et metallisk grunnstoff og er det metallet som det finnes mest av på jorden.

Hovedinnholdet av jordens jernbeholdning finnes allikevel ikke på overflaten, men i mantelen av jordens indre.
I naturen finner man heller ikke typisk jern i ren form, men metallet utvinnes vanligst fra jernmalm, og da typisk som pyritt (FeS2) og magnetkis (FeS).

Den kjemiske reaksjonen som oppstår mellom jern og oksygen heter jernoksyd, og har betegnelsen Fe2O3. Den opptrer med sin karakteristiske farge i naturen og på berggrunner med sitt brun orange fargespill. Misfargingen er det vi typisk omtaler som rustfarge.

Jernoksyd avgir ikke lukt, men kan avgi farge om du stryker hånden over eller er borti med klær og sko.
Her på Andfins Bru har vi jernoksyd som har farget steiner med sin rustfarge som har rent nedover med vannet. 
Dette er årsak i at jernoksyd dannes som en oksydering av jern, og jernoksyden da blir løst opp vannet og fraktet med vannveien og blir liggende etter hvert som vannet fordamper bort.

Gneis

Gneiser inneholder i hovedsak kvarts, biotitt, granat og plagioklas. Ved lokasjonen vil du finne en metamorfe bergart, en type stein som gjerne mange vil kjenne igjen med hvor vanlig den er. Gneis er en stor gruppe middels- til grovkornede metamorfe bergarter med båndet struktur, dannet ved regionalmetamorfose. Sammensetningen er ofte granittisk til granodiorittisk, gjerne med mørkere lag. Legger du et godt øye på steinen så vil du se flere mineraler spille frem som utgjør steinens helhet. Men de mest kjente mineralene er feldspat og kvarts. Krystallene vil spille godt frem med sine farger, og steinen har sin hovedfarge av en grunn. 

Andfins Bru ligger ved Dovregubbens Hall nær Vålåsjø på Dovrefjell. Brua er ei steinhvelvbru som ble bygd rundt 1820 over osen mellom Vålåsjøen og Avsjøen, Anfinns-osen, og er en del av den gamle Trondheimsvegen.

En steinhvelvbro er en bro som blir båret av en eller flere underliggende trykkbue(r) – hvelv – laget av stein. De eldste steinhvelvbroene er tørrmurte ved at steinene ble nøye tilhugd og stablet inntil hverandre uten mørtel i fugene.

Prefikset Anfinn på brua og elveosen kommer av at det på 1700-talet var en person med dette navnet som prøvde å bosette seg i dette området.

I gammel tid krysset man elvene på klopp, store steiner som var lagt utover og som passet å gå på.
Der elva var dypere ble stokker eller heller lagt over som de første primitive bruer. Med steinhelvbruene startet en ny epoke innen norsk brubygging, og en håndverkstradision rundt utvinning og bearbeiding av stein og muring av bruhvelv vokste fram. Akkurat når hvelvkonstruksjoner først ble benyttet ved brubygging i Norge vet man ikke eksakt.

Det var store steinhvelvbruer som ble bygget på begynnelsen av 1900-tallet ble det lagt stor vekt på steinmaterialets kvalitet, og gneis var et etertraktet byggemateriale. Noe man finner i lokale områder. Steinens brukbarhet som bygningsmateriale, dens mineral-sammensetning, værbestandighet osv ble derfor undersøkt av en geolog.

Tørrmuring med bearbeidet naturstein ble anvent i norske steinhvelvbruer i mange hundre år, fra de eldste veganleggene og fram til 1880-årene. Steinen ble hentet i umiddelbar nærhet og tilpasset etter beste evne. Store steiner ble støttet av mindre steiner (skorer) som ble kilet inn i mellom-rommene. Selv om overflate av velv og murer var svært røffe i sin utførelse og form hadde de den fordel at konstruksjonen drenerte ut alt vann slik at fare for frostsprengning var minimal. 

 

Steinhvelvbruene fikk en brå avslutning ca. i 1930 tallet da betongkonstruksjonene overtok