Det var en gang en Tærje Vigen, men ikke helt den samme som i Ibsens dikt. Denne Tærje bodde på Flosterøya, helt ytterst på Ænevik, der vinden alltid stod rett i trynet og måkene hadde meninger om alt og skrek som svigermødre på søndag. Under Napoleonskrigen ble det dårlig med mat i Flosta. Tærje, som var en sta kar, og hadde en båt som tok inn vann raskere enn han klarte å ause, bestemte seg for å ro til Tvedestrand etter gullerøddær.
Han la av gårde, men allerede ved første holme begynte båten å synke mer enn den fløt. Tærje fortsatte likevel – for som han sa: “Det e’kje båten som bestemmer, det e’ viljen!” Etter en stund med desperat roing og ausing havnet han ikke i Tvedestrand, men på en liten holme midt i leia. Der satt han, klissblaut og mutt, mens bølgene skylte over ham.
Folk som rodde forbi lo så de nesten mistet årene, og sa: “Der sittær det et naut på holmen!” Navnet festet seg, og fra den dagen het den Nautholmen – til minne om Tærje Vigen, den staeste roeren i Flostas historie, som beviste at vilje ikke alltid holder båten flytende.