-
Difficulty:
-
-
Terrain:
-
Size: 
(small)
Please note Use of geocaching.com services is subject to the terms and conditions
in our disclaimer.
En: The cache is hidden in a place where you can meet the Jutul, an old mountain troll. Jutulen lives in “Jutulporten”, a gate in the “Prestberget”. His woman also lives there, and one day when the church bells were ringing, the trolls were annoyed and wanted to destroy and stop the ringing. The trollwoman threw the butter she was making, but she wasn’t strong enough and the butter landed outside the fence of the church. You can read more at the cache “dagim #02 – lump of butter”
When you walk up to the cache, you may be able to see some holes in the mountain. These holes were made by the Jutul’s fingers. During the WW2 these finger marks were used to hide weapons, ammunition and people from the Germans. They made curtains to hang in front of this.
No: Først vil jeg starte med en liten historie som forteller litt om stedet der du finner denne cachen.
Jutulen og Johannes Blessom
Over Våge prestegård hever det seg en furukronet ås eller et lite berg med kløfter og steile vegger. Det er Jutulsberget, som Storm har viet en sang. Ved et spill av naturen viser det seg en port i en av bergets glatte vegger. Står man på broen over den viltre Finna eller på engene på den andre siden, og ser denne porten over hengebjerkenes svevende girlander og yppige løvverk og tar innbilningskraften en smule til hjelp, former den seg til en dobbeltport, oventil forenet ved en gotisk spissbue. Gamle hvitstammede bjerker står som søyler på begge sider; men deres høye topper når ikke til buens begynnelse, og gikk porten bare en kirkelengde inn, kunne Våge kirke stå under spissbuen med tak og tårn. Det er ikke noen alminnelig dør eller port. Det er inngangen til jutulens palass. Det er "Jutulsporten", en uhyre portal, som det største troll med femten hoder makelig kan gå igjennom uten å bøye nakken. Når noen i gamle dager, da det var mere samkvem mellom mennesker og troll, ville låne hos jutulen, eller tale med ham i andre forretninger, var det skikk å kaste en stein i porten og si: "Læt opp, jutul!"
For i Prestberget budde det ein jutul med kona si i gammal tid.
Da folk i bygda hadde tatt ved den kristne trua og bygd seg kyrkje, tykte nok Prestbergjutulen fælt ille om det. Men det gjekk på eit vis likevel, like til dei fekk klokka opp i kyrkjetårnet, for den ljomen står nok ikkje bergtroll ut med. Det var ein søndagsmorgon klokkene let første gongen, og ljomen kom klar og sterk oppover mot Prestberget. Jutulen sat trygt og arbeidde på eit skåk-emne, og kona heldt på å elte ei stor gild smørdeig ho nettopp hadde tatt ut av kinna. Best dei heldt på slik, kvar med sitt, nådde ljomen av klokkene inn i berget til dei. Men då blei kona fælt sint. Ho treiv smørdeiga og smeiste nedover mot kyrkja så det kvein, og jutulen sjølv kasta skåk-emnet etter.
Hadde dei råka som dei meinte, hadde dei gjort att for klokke-lyden; men smørdeiga rakk ikkje fram, og skåk-emnet gjekk for høgt og langt. Smørdeiga datt ned nord for kyrkja, og der står ho den dag i dag med tjukkaste enden ned. Skåk-emnet ligg langt sør på Vollom om noen er huga til å sjå det. Såleis slapp kyrkja skadelaus, og sia har ingen merkt at dei to har lege etter henne.
Heller ikkje har jutulen vist seg meir enn ein gong sia, etter det noen veit, og det var då han skyssa ein døl frå Vågå heim att frå København.
For et par år siden kom eg en eftermiddag til prestegårder for å avlegge et besøk. Familien var på seteren; der var ingen hjemme uten en gammel døl, som på min anmodning fulgte meg opp til Jutulsporten. Vi banket på, men der kom ingen og lukket opp. Det undret meg heller ikke at jutulen ikke ville motta oss, eller at han nu på sine gamle dager så sjelden gir audiens; for tør man dømme efter de mangfoldige spor av stenkast i porten har han vært overmåte besværet med besøk.
"En av de siste, som såg han," fortalte min ledsager, "det var Johannes Sørigarden fra Blessom, nabogarden til prestegarden. Men han ønsket visst han aldri hadde sett 'n," føyde han til.
"Denne Johannes Blessom, var nede i København og skulle ha rett på en prosess, for her i landet var det ingen rett å få ved de tider; og når en ville ha rett, var der inga anna råd enn å reise derned. Det hadde Blessommen gjort, og det gjorde sønnen hans etter han også, for han hadde òg en prosess. Så var det om juleeftan. Johannes hadde snakka med storkarene og gjort fra seg, og han gikk på gata og var stur, for han var hoga him. Rett som han gikk, strauk der forbi en vågeværing i kvit kofte med taskelokk og knapper som sølvdalere. Det var en stor, svær mann. Han syntes han skulle kjenne han òg, men han gikk så fort.
"Du går fort du," sa Johannes.
"Ja, eg får nok skynde meg," svarte mannen, "for eg skal til Vågå i kveld."
"Ja, gi' eg kunne komme dit eg også," sa han Johannes.
"Du kan få stå på med meg," sa mannen, "for eg har en hest som trør tolv trin i mila."
De reiste, og Blessommen hadde nok med å holde seg på meiene, for det gikk gjennom vær og vind, så han verken kunne sjå himmel eller jord.
Ensteds var de nede og kvilte. Kvar det var, kunne han ikkje skjønne, før med det same de sette av sted igjen, og han syntes han så et dødningehue på en stake der. Da de var kome eit stykke på vegen, begynte Johannes Blessom å fryse.
"Uff, eg glømte igjen den eine votten min, der vi kvilte; nå fryser eg på neven," sa han.
"Du lyt tåle det, Blessommen," sa mannen, "for nå er det ikkje langt att til Vågå, og der vi kvilte var halvvegs."
Før de kom til Finnebrua, stansa mannen ved Sandbuvollen og sette han Johannes av.
"Nå har du ikkje langt heim," sa han, "og nå skal du love meg det at du ikkje ser deg tilbake, om du hører noen dur eller ser noe ljosskinn."
Det lovte Johannes og takka for skyssen. Mannen kjørte sin veg over Finnebrua, og Johannes tok oppover bakken til Blessomgardene. Men rett som det var, hørte han en dur i Jutulsberget, og med eit blei det så lyst på vegen framfor han, at han syntes han kunne ha sett å ta opp ei nål. Han kom ikkje i hug det han hadde lovt, men dreide på hue og skulle sjå kva det var. Da sto Jutulsporten på vid vegg, og det skinte og lyste ut gjennom den som av mange tusen lys. Midt i åpningen så han jutulen, og det var mannen han hadde stått på med. Men frå den tid satt hue på skakke på Johannes Blessom, og såleis var han så lenge han levde."
--
Der var ”soga” slutt, og du vil kanskje være litt mer var på å snu deg etter ukjente lyder.. Men for den som leste godt, fikk dere med dere at jutulkjerringa kasta en smørklump i retning kirka i Vågå. Smørklumpen ligg der enda den dag i dag – og mer informasjon finner dere på cachen ” lump of butter - dagim #2”.
Men når dere går oppover for å finne cachen, vil dere se noen store hull i fjellveggen. Dette er avtrykk etter fingrene til jutulen. Disse avtrykkene ble under krigen brukt til å gjemme både folk og aller helst våpen og ammunisjon for tyskerne. Da ble det laget egne ”forheng” som ble hengt fremfor utstyret for å skjule det.
Additional Hints
(Decrypt)
Ab: Haqre/onx fgrva
Ra: Haqre/oruvaq fgbar