|
Gullfjellstoppen er den høyeste toppen i Bergen kommune,
og også det høyeste punktet i Gullfjellmassivet. Bare "Gullfjellet"
er faktisk en liten topp (914moh) i Gullfjellmassivet, selv om de
fleste betegner massivet eller Gullfjellstoppen som "Gullfjellet".
Det høyeste punket i Gullfjellmassivet og Bergen kommune er altså
Gullfjelltoppen på 987moh.
Selve Gullfjellmassivet består av toppene Gullfjellstoppen og Søre
Gullfjellstoppen, også kalt "Sydpolen". Det ville være naturlig å
regne Skåldalsfjellet, Austerinden, Sletteggi og Livarden som en
del av massivet, men det er de ikke hvis du spør folk som bor i
området.
Kommunegrensen mellom Bergen og Samnanger går langs
Gullfjellmassivet, og mens Gullfjellstoppen er innenfor Bergen
kommune er Søre Gullfjellstoppen i Samnanger kommune.
Navnet Gullfjellet har trolig opprinnelig vært Gulfjellet, hvor Gul
refererer til vind. Og det "vindfulle fjellet" kan det godt være.
Selv om Gullfjellmassivet er et fabelaktig og lett tilgjengelig
turterreng sommer som vinter, kan været være ganske krevende og
skifte raskt. Dette er med andre ord ikke et fjell du bør bestige i
t-skjorte og olabukse, da kan det være du må benytte en av
nødhyttene som står langs varderekken, eller Redningshytten til det
formålet den ble bygget for.
Redningshytten
"Kongen av Gullfjellet" - Anton Berge, tok initiativ til å bygge
Redningshytten på Gullfjellet. Den direkte årsaken var en kvinne
som ble skadet på fjellet en vinter. Det tok svært lang tid å få
opp en redningsslede og få kvinnen trygt ned til behandling. Berge
følte noe måtte gjøres med dette, og han begynte arbeidet med å
skaffe penger og arbeidsfolk til å bygge hytten.
Den første redningshytten ble bygget i stein og ble ferdig sommeren
1929. Det viste seg raskt at det var behov for en større hytte, og
i 1936 stod den nye Redningshytten ferdig med to etasjer.
Den gang Redningshytten ble bygget, var nok Gullfjellet et fjernt
fjellområde for mange. Folk flest hadde ikke egen bil, og skulle
man til Gullfjellet, var det å ta tog til Trengereid eller
Haukeland. Siden kom det bussforbindelse til Bontveit og Totland.
Etter krigen løsnet det litt. I begynnelsen av 50-årene kunne man
bivåne kull- og vedhandler Alf Knudtsen, som kjørte sion åpne
lastebil til Osevann hver bidige søndag. På lasteplanet var det
fullt av ivrige Gullfjellstravere som satt tett sammenstuet. Man
satt under presenning vinterstid, i dårlig vær i alle fall. Det var
en munter og sammensveiset gjent som satte sitt preg på
utfarten.
Etter hvert ble bilen en vanlig bruksgjenstand og dermed ble det
lettere for folk å dra til fjells. Også på tider det ikke var
vanlig bussforbindelse.
Da Anton Berge falt fra, var det den dyktige skiløperen Mikal
Dyngeland som ordnet opp, men det sto klart at det måtte flere
hjelpere til. Skal en institusjon som Redningshytten bestå, er en
avhengig av entusiastiske mennesker som kan ta et tak. Dermed fikk
man systemet med faste hyttevakter på søndager.
Redningshytten på Gullfjellet er i dag en stiftelse. Av hyttevakter
som holder vakt hver søndag er det et snes, og mange er kvinner.
Det var nok utenkelig på Anton Berges tid at man kunne overlate
hytteansvaret til en kvinne, det avspeiler jo utviklingen som har
funnet sted i samfunnet de siste tiår.
Varderekkene
På Gullfjellet finner du 140 store varder på strekningen
Gullbotn-Totland og i de to varderekkene fra Redningshytten og
Katalane ned til Osevann. Vardene er 1,5-2m høye og nummererte med
en retningspil på toppen. De står med 100-200m mellomrom. Arbeidet
med å bygge varderekken startet i 1929, samtidig med at
Redningshytten ble bygget.
Turforslag
For bergensere er det nok mest naturlig å starte turene fra
Osevann. Herfra er det en times gange opp til Redningshytten på
grusvei og bred/mye brukt sti. Fra Redningshytten er det flere
muligheter for videre turer, både til Austerinden og Livarden, ned
mot Hausdal og opp "korketrekkeren" mot Gullfjellmassivet. Det gar
godt merkede varderekker til toppen, og de er nummerert og med
retningsindikatorer. Mot Søre Gullfjellstoppen er det vanskeligere
å gå, og det er ikke varderekker. Snøen ligger stort sett lenge på
Gullfjellet, og som skiterreng er det fantastisk. Lange vidder,
bratte bakker og mange flere muligheter enn når det er bart.
For flere og komplette turforslag, se
http://www.gulfjellet.no |