On May 15th 1853, a group of merry men, women, and hornblowers from Det Norske Theater (The Norwegian Theater), had a trip to Mount Ulriken. This trip is one of the earlier Norwegian cases of recreational walking in the mountains. With the group, was the theater's director and writer - Henrik Ibsen. At that time, he was 25 years old, and not yet a world famous writer. To cheer up the people, Ibsen had written the song Vi vandrer med freidig mot (We are wandering with brave courage). The song has since been very popular in Norway, and has contributed its tiny share to the Norwegian nation-building.

On your way to this cache, it is suitable to sing Vi vandrer med freidig mot, or at least hum the melody. See the text and melody below. The melody is by J. U. Wehrli.

Første pinsedag 1853 dro en gruppe fra Det Norske Theater i Bergen på landtur til Ulrikens topp. På denne tiden var det høyst uvanlig med fjellturer. Jegere, gjetere og militære tok seg nok opp til toppene når det var påkrevd, men å gjøre noe slikt for moro skyld var nok utenkelig for de fleste. Opp Isdalen dro den lystige flokken med damer og herrer og hornblåsere. I våre dager virker dette veivalget underlig, men dette var to år før Norges første moderne vannverk ble anlagt ved Svartediket, og lenge før siste utviding av demningen, da vannet fikk sin nåværende fasong. De glade vandrerne slapp altså runden nordøst om vannet.

I dette følget av tidlige fjellvandrere, var også teaterets instruktør og husdikter - Henrik Ibsen. Som oppmuntring til turen opp på fjellet, hadde Ibsen skrevet sangen Vi vandrer med freidig mot. Sangen har vært veldig populær, og har nok også blitt brukt som en byggestein i den norske nasjonsbyggingen. Teksten er kanskje ikke typisk for Ibsens diktning. Det er et dikt skrevet av en 25 år gammel, nyforelsket og hemmelig forlovet Ibsen. Den utkårne var den 16 år gamle Rikke Holst. Faren til Rikke kjente ennå ikke til forholdet. Da han endelig fikk rede på forholdet, forbød han Rikke å møte denne tomsete dikteren. De fortsatte likevel og møtes i all hemmelighet, helt til Rikkes far overrasket dem en dag i parken. Henrik sprang derifra, og dermed var forholdet over.

Tilbake til 15 mai 1853. På toppen av Ulriken stilte Henrik Ibsen seg i positur og deklamerte sin ode til Bergen: O, gamle Bjørgvin! herfra dette Sted du tager bedst dig ud!

Jeg er ikke sikker på om turen i 1853 gikk akkurat forbi gjemmestedet for denne cachen, men starter du i Isdalen, er dette en naturlig vei å gå hvis du skal opp til den høyeste toppen på Ulriksmassivet - Haugevarden (673m). Hvis du derimot søker til et sted med utsikt over Bergen sentrum, så er det nok bedre å gå opp Eggen. Om de glade teaterfolkene passerte nøyaktig dette stedet er kanskje ikke så viktig. Cachen er i hvert fall gjemt på et idyllisk sted, og med unntak av at Fløyen er blitt dekket av skog, så vil jeg tro at utsikten er tilnærmet uendret siden 1853, og du kan stå her og forestille deg stemningen fra den gang da.

Når du tar turen til denne cachen, hører det med å synge Ibsens tekst til melodi av J. U. Wehrli.

Vi vandrer med freidig mot

1. Vi vandrer med freidig mot,
vårt sinn er lett og rapp vår fot;
i høyden, oppad mot fjellet,
i dypet, ved fossevellet,
:/: la veien gå hvorhen den vil,
vi vandrer frem med sang og spill. :/:

2. Her er vi i Guds natur!
Som bekken vill i fjellets ur,
så stevner vi frem på ferden,
ti åpen oss ligger verden.
:/: Og derfor vi som fuglen glad
vil juble høyt i sky vårt kvad. :/:

3. Vi er jo en lystig flokk,
av mot og sanger har vi nok.
La storme kun ut på fjorden,
la true med lyn og torden!
:/: Vi fukter strupen på vår gang
og hilser fjell og fjord med sang. :/: