John Locke
John Locke (Født 29. august 1632 i Wrington ved Bristol i England, død 28. oktober 1704 i Oates i Essex.) var en engelsk filosof og lege. Innenfor epistemologien er Locke ansett som den første av de britiske empiristene. I forhold til samfunnskontraktteorien utviklet han et alternativ til Thomas Hobbes' naturtilstand og hevdet at staten bare var legitim om den erkjente folkets samtykke, og beskyttet universelle rettigheter som liv, frihet og eiendom. Locke trodde at samtykke formet statens sosialkontrakt. Hvis staten ikke levde opp til dette, mente Locke at folket hadde rett til opprør.
Lockes idéer hadde enorm innflytelse på utviklingen av den politiske filosofien, og er viden betraktet som en av de mest innflytelsesrike opplysningstenkere og bidragsytere til liberalismen. Hans forfatterskap påvirket Voltaire og Rousseau, mange tenkere fra den skotske opplysningstiden, og amerikanske revolusjonære. Denne påvirkningen er gjenspeilet i den amerikanske uavhengighetserklæringen.
Hvordan mennesket lærer
Det vi erfarer direkte, sa Locke, er det som finnes i vår egen bevissthet – hele mangfoldet av sansebilder, tanker, følelser, erindringer og så videre. Han ga dette bevissthetsinnholdet navnet «ideer» uansett om de stammet fra intellektet, sansene, følelsene eller hva det måtte være. Det Locke forstår med en idé er ganske enkelt alt det som er umiddelbart nærværende for bevisstheten.
Når det gjelder kunnskap om den ytre verden, insisterer han på at råmaterialet, den grunnleggende informasjon, kommer til oss gjennom sansene. Etterhvert som man blir eldre får man mer differensierte inntrykk av lys og mørke, rødt, gult eller blått, varmt eller kaldt, hardt og mykt og så videre.
Dette er inntrykk som man på de tidligere stadier av vårt bevisste liv ikke er istand til å gi navn. Men man registrerer dem, og husker noen av dem, og begynner å assosiere dem med andre inntrykk til man etterhvert begynner å danne allmenne forestillinger og forventninger om dem. Vi begynner å tilegne oss en generell forestilling om «ting», objekter utenfor oss selv som vi får disse inntrykkene fra. Deretter lærer vi etterhvert å skille tingene fra hverandre.
Vi begynner for eksempel å skjelne en hårete gjenstand som alltid er i nærheten, som beveger seg rundt på fire ben, og som lager en spesiell lyd. Til slutt lærer vi å kalle den en hund. På denne måten bygger menneskene opp stadig mer komplekse og sofistikerte ideer på grunnlag av sanseinntrykk, og etterhvert får vi et forståelig bilde av verden, og vi utvikler også evnen til å tenke over den.
Locke legger vekt på at våre sanser er den eneste direkte forbindelsen mellom oss selv og virkeligheten utenfor oss selv. Vi utvikler evnen til å gjøre alle slags fantastiske og kompliserte handlinger med de data som når oss gjennom sansene. Men hvis vi gjør det samme med det materiale som ikke kommer fra våre – eller noens – sanseinntrykk, så har man ifølge Locke mistet bevissthetens eneste forbindelse med den ytre virkeligheten.
I slike tilfelle har ikke bevisstheten forbindelse med det som eksisterer i den ytre verden uansett hva den måtte foreta seg eller ikke. Men utfra sine egne ressurser kan bevisstheten selvfølgelig produsere drømmer og alle slags fantasier som ikke korresponderer med den ytre verden i det hele tatt, og man har mange eksempler på dette.
Locke konkluderte med at våre begreper om det som faktisk eksisterer – og derfor vår forståelse av virkeligheten, av verden – i siste instans må utledes fra det vi har erfart gjennom sansene eller konstrueres på grunnlag av elementer som i siste instans stammer fra slike erfaringer.
Dette er kjernen i empirismen. Men slik det pleier å være med filosofiske retninger, ligger en vesentlig del av poenget i det man avviser. Empirismen benekter for eksempel forestillingen – forøvrig akseptert av Platon – om at mennesket er født med en del kunnskap om verden som det har fått i en tidligere eksistens. Mer aktuell var Lockes avvisning av Descartes lære om at mennesket kan komme frem til et gyldig begrep om den ytre verden utelukkende på grunnlag av innholdet i vår egen bevissthet.
(Empirismen avledet av empeiría = «erfaring») innebærer at konklusjon er basert på sanselige erfaring. Empiri bygger på vitenskapelige undersøkelser av virkeligheten, iakttakelser og eksperiment og derav de erfaringer som er gjort, framfor på i forvegen oppstilte teorier eller filosofiske resonnement. Empiriske data er data som er produsert ved et eksperiment eller ved observasjon.)
Locke var motstander av en hver forestilling om medfødte ideer. Han mente at det ikke fantes noe slikt. Han trodde at vi blir født med en bevissthet som er som et blankt ark – «tabula rasa» – som erfaringen begynner å skrive på, og at hele den kunnskapen og forståelsen vi etterhvert får om den ytre virkeligheten, utvikler seg på denne måten.