Georg Herbert Mead
George Herbert Mead (født 27. februar 1863, død 26. april 1931) var en amerikansk filosof, sosiolog og psykolog. Han var først og fremst tillnyttet University of Chicago hvor han var professor i fra 1907 til sin død i 1931. Han var en av flere ved dette universitetet som bidro til utviklingen av pragmatisme som en filosofisk retning, og blir betraktet som en av sosialpsykologiens grunnleggere.
Sentrale begreper
Gesten (tegnet) er et viktig utgangspunkt for respons og kommunikasjon. Senere er språket sentralt i kommunikasjonen. Gest og språk følger - og understreker hverandre.
Individet (ego) oppfatter seg sjøl og sine gjerninger gjennom en eller flere andre (alter). Når individet foretar en handling registreres denne av alter (èn eller flere personer)som tolker/vurderer det den andre sier/gjør og gir tilbake en reaksjon som persiperes av jeg-et (feed-back). Reaksjonen kan skje gjennom diffuse kropps-signaler, verbale budskap, eller i kombinasjoner av signaler. Disse kommuniseres oftest langs «nettverksfibre» (familie og nære personer), men også av personer utenfor nettverket.
I jeg-ets tilbakemelding foregår en innleving som legger grunnlaget for egen adferd. Slike vurderinger akkumuleres, inderliggjøres og blir etterhvert med på å danne grunnlag for sjølbildet. Poenget er at jeg-et i handlingsøyeblikket ikke foretar noen direkte selvvurdering, men baserer denne på de reaksjoner andre gir på egen adferd. Vårt selvbilde blir til ved at vi ser oss sjøl i andre. Slik blir det sosiale nettverket som et speil. Jeg speiler meg i de andres reaksjoner på meg.
Gjensidighet og identitetsdannelse
Mead peker på at ved gjensidighet i enhver handling- vil det alltid foregå en samhandling der hvor flere mennesker er involvert. Personligheten dannes i gjensidigheten gjennom opplevelser mellom mennesker- gode og vonde. Identitesdannelse skjer gjennom rolleovertaking idet mennesket tar opp i seg forventninger andre har til det. Dette vil likevel ikke være å forstå slik at mennesket reduseres til en passiv rollespiller i et slags teater.
Signifikante andre/generaliserte andre
På denne bakgrunn kan vi skjønne at hele vårt reaksjonssett, våre handlinger og hele vår personlighet blir helkontinuerlig evaluert og sanksjonert. Resultatet formidles tilbake gjennom tildels subtile nettverksprosesser, først av de Mead kalte for «signifikante andre», som grovt svarer til de vi har kalt det primære sosiale nettverket. Hvem disse personer er varierer med alderen. Med økende modenhet vil man også kunne vurdere seg sjøl gjennom en generell referanseramme, det Mead kalte «den generaliserte annen» som representeres av «folk flest», av generelle og delvis abstrakte samfunnskrav som lover og forskrifter.
Slik er både jeg-et (ego), sjølbildet og personligheten bygget opp med basis i opplevelsen av ros og ris av fellesskapet. Dette er sosialiseringsprosessen i et nøtteskall.
Her ser vi en slags forbindelseslinje til grunnprinsippene i Freuds personlighetsutviklingsteori. Freud beskrev personligheten som sammensatt av tre ulike elementer eller instanser, det'et, jeg'et og over-jeg'et. Psykisk energi kanaliseres gjennom det'et, som vi kan oppfatte som personlighetens kraftreservoir og motor. Det'et, som er den opprinnelige og mest primitive av instansene er forankret i det ubevisste, og det'et virker utelukkende etter lystprinsippet. Det\et kjennetegner primær-prosess-tenkning.
Jeg'et fungerer som en formidler mellom kravene fra det'et og omgivelsenes krav. Jeg'et opererer ut fra realitetsprinsippet. Over-jeg-et tilsvarer på mange måter det vi i dagligtalen kaller vår samvittighet. Det representerer den inderliggjorte foreldreautoritet og påvirkning med hensyn til verdi- og moraloppfatninger. Uten å bygge på lysttilfredsstillelse eller realitetsforankring, strever over-jeg'et mot det ideelle og fullkomne. Over-jeg'et utgjør individets sett av moralske lover, som på flere måter er irrasjonelle i forhold til virkeligheten (jfr. den generaliserte annen).
Rolletaking og perspektivtaking
(Rolle- her definert som et sett av forventninger fra andre). Rolletaking er grunnleggende i Meads tanke; barn lærer å forstå via et system av symboler som brukes mellom mennesker. Perspektivtaking er vesentlig i kommunikasjonsforløpet, det gjør det mulig å foregripe den andres reaksjon på en ytring en selv er iferd med å frambringe, noe som igjen kan modifiseres som et resultat av denne foregriping.
Intelligens/symbolsk mediering
Mead beskriver intelligens som noe sosialt i sin grunn-natur, den går ut på evnen til å sette seg inn i den annens sted, anta den annens holdninger, ta den andres roller og gripe meningen med de symboler og gester de andre gjør bruk av (symbolsk mediering). Man får dermed to referansesystemer dvs. at noe kan være både seg selv og det andre (den annen) på en og samme gang. Gjennom den «generaliserte annen» inntar man en annens perspektiv, dermed vil det kunne skje at aktøren vil kunne se seg i rollen til den andre og modifisere sin egen adferd.
Leken
Om lekens betydning i sjølutviklingen: Leiken (play-leik, game-spill) er den mest spontane av aktiviteter som inneholder perspektivtaking.. Inneholder i utgangspunktet ikke mål-middel-tenkning? Eks. rollelek, man leiker mor og far, politi og røver, butikk( selger og kjøper).. her kan utvikles et hurtis perspektivskifte. ØVELSE: Leik i kjøp og salg. En skal leie ut ei leilighet og vil ha mest mulig for den, en skal leie leiligheta og vil betale minst mulig for den. Kom til pris-enighet ved hjelp av perspektivtaking. Leiken utvikler seg fra rolle-leik til regel-leik.... (kanskje det er derfor vi har fått så mange regler...vi leiker hele tida..) Barna lærer seg handlingskorrdinering/strukturere sosiale situasjoner.
Sjøloppfyllende profetier
Et viktig poeng i Meads teori: SELVET Når barnet først har dannet seg et selvbilde eller et selv-begrep synes dette å virke inn på hans handlinger eller valg av «signifikante andre» til å speile seg i. Det synes dermed også å utvikles et mønster på barns reaksjoner på egne handlinger. (jfr. gode/onde sirkler).
Vi kan si selvet virker bestemmende på hvordan individet oppfører seg. Selvet har m.a.o. en dynamisk eller motivasjonell betydning- dvs. en sentral faktor i den menneskelige motivasjon. På den ene siden: grunnleggende tendens til å ville forsvare sin etablerte selvoppfatning. På den andre siden: ønsker å søke i retning av det ideale selv.
En gruppe som helhet er sammensatt av forskjellige personlig¬heter og det innen-personlige nettverk til hver av deltakerne blir til et mellom-personlig og skapen¬de nett¬verk. Gruppen representerer dermed den skapende enhet. Dette blir komplisert i og med at vi aldri finner to like mennesker. Dermed vil vi i praksis aldri kunne forutsi handlinger og reaksjoner.
Mening, betydning og språk
Symbolsk interaksjon er altså den sosiale interaksjon som finner sted når personer utveksler sine virkelighetsoppfatnin¬ger. Mead framhever dermed at mennesket forholder seg til virkeligheten på basis av den MENING ting og opplevelser har for dem, hvilken BETYDNING tingene har ,og disse meninger er igjen produkter av det sosiale samspill. SPRÅKET vil dermed få en spesiell betydning hos Mead. Det kontrollerer vår oppfatning og persepsjon, det hjelper oss å gi mening til våre erfaringer og influerer på vår kommunikasjon.
Pedagogisk konsekvens
Skal barn bli dyktige til å kommunisere må de følgelig lære å bli både dyktige talere og dyktige lyttere. En kommunikasjonsprosess er en del av et opplevelsesfelleskap. Dette blir en pedagogisk konsekvens. En identitetsdanning slik jeg forstår den er beslektet med imitasjon ved det at vi egentlig foretar oss en etterlikning av den annen, skjønt det i identitetsdanningen foregår en dypere tilegning av en annens følelser, tanker og innstillinger.