Mary Wollstonecraft
Mary Wollstonecraft (født 27. april 1759, død 10. september 1797) var en britisk feminist, forfatterinne og filosof. Hun er mest kjent for sin bok A Vindication for the Rights of Women, men for nordmenn også for sin bok Min nordiske reise, basert på en reise i 1795.
I løpet av Wollstonecrafts korte karriere skrev hun romaner, avhandlinger, en reiseskildring, en historie over den franske revolusjonen, en barnebok og hun drev blant annet en pikeskole og skrev Thoughts on the education of daughters (Tanker om døtres utdannelse). Wollstonecraft mente at kvinnen hadde fornuft på lik linje med mannen og burde derfor ha de samme økonomiske, politiske og sosiale rettigheter. Hun argumenterte for at både menn og kvinner burde bli behandlet som rasjonelle vesener og så for seg et samfunn bygget på fornuft.
Blant det store publikum og spesielt blant feminister har Wollstonecrafts liv fått større oppmerksomhet enn hennes skrifter grunnet hennes ukonvensjonelle og ofte stormende personlige forhold. Etter to vanskelige forhold til Henry Fuseli og Gilbert Imlay giftet Wollstonecraft seg i 1797 med filosofen William Godwin, og ble mor til forfatteren Mary Wollstonecraft Shelley. Hun døde i barselseng 38 år gammel og etterlot seg flere ufullførte manuskripter. Godwin utgav hennes biografi året etter hennes død, Memoirs of Mary Wollstonecraft (1798), hvor han i oppriktig ærlighet avslørte hennes uortodokse livsstil og dermed ufrivillig ødela hennes omdømme for et helt århundre. Med fremveksten av feministbevegelsen på 1900-tallet har Mary Wollstonecraft i økende grad blitt mer aktuell og blir betraktet som en grunnleggende feministisk filosof.
Pedagogikk
Det fleste av Wollstonecrafts tidligste skrifter var sentrert rundt pedagogikk. Hun samlet en antologi av litterære utdrag «for forbedringen av unge kvinner» kalt The Female Reader (Den kvinnelige leser), og hun oversatte to barnebøker; Maria Geertruida van de Werken de Cambons Young Grandison (Unge barnebarn) og Christian Gotthilf Salzmanns Elements of Morality (Moralske stykker). Hennes egne skrifter tok også opp dette emnet. I begge hennes bøker om oppførsel, Thoughts on the Education of Daughters (Tanker om døtres oppdragelse, 1787) og barneboken Original Stories from Real Life (Originale fortellinger fra virkeligheten, 1788), hevder hun at barn bør bli utdannet i den framvoksende middelklassens etikk: selvdisiplin, ærlighet, nøysomhet og sosial tilfredshet.
Begges bøkene fremhevet også viktigheten av å lære barn fornuft, å resonnere og trekke slutninger, noe som viser hennes intellektuelle gjeld til den betydningsfulle pedagogen og filosofen John Locke. Imidlertid skiller den betydning som hun tillegger religiøs tro og de naturlige følelser, hennes verker fra hans, og hennes skifter knyttes derfor til tankene om følsomhet som ble populære på slutten av 1700-tallet. Begge hevder at kvinner bør kunne utdanne seg, et kontroversielt emne på denne tiden og ett som hun stadig kom tilbake til i løpet av sin litterære karriere, mest merkbart i Et forsvar for kvinners rettigheter. Wollstonecraft argumenterte at godt utdannende kvinner ville bli gode hustruer og mødre og til syvende og sist også bli til det beste for nasjonen.
Kvinnenes rettigheter
Wollstonecrafts "Et forsvar for kvinnens rettigheter" (1792) er et av de tidligste verker innenfor feministisk teori. Her argumenterer Wollstonecraft for at kvinner burde ha en utdannelse som er i samsvar med deres posisjon i samfunnet, og går deretter videre for å redefinere denne posisjonen ved å hevde at kvinner er uunnværlige for nasjonen, ettersom de utdanner barna og fordi de kan være «kamerater» for sine ektemenn, ikke bare deres hustruer. Istedenfor å se på kvinner som samfunnets dekorasjoner eller eiendeler, som kan bli kjøpt og solgt ved ekteskap, fastholder hun at de er menneskelige vesener som fortjener de samme grunnleggende rettigheter som menn. Store deler av boken går heftig i rette med forfattere som James Fordyce og John Gregory og pedagogiske filosofer som Jean-Jacques Rousseau, som ønsket å frata kvinner retten til utdannelse. Eksempelvis har Rousseau berømt argumentert i Émile (1762) at kvinner burde bli utdannet for å kunne glede menn.
Wollstonecraft hevdet at mange av samtidens kvinner var tåpelige og overfladiske, hun referer til dem som «spaniels» (fuglehunder) og «leketøy», men argumenterte at dette ikke var grunnet medfødte mangler i deres intelligens, men heller at menn har nektet dem tilgang til utdannelse. Wollstonecrafts hensikt var å illustrere de begrensninger som kvinners utilstrekkelige utdannelse har gitt dem, som hun skriver, «lært fra barndommen at skjønnhet er kvinners septer, sinnet former seg etter kroppen, og skimlet rundt dets forgylte bur, og søker kun å smykke dets fengsel». Hun forutsatte at kvinner kunne oppnå langt mer, uten den oppmuntring som unge kvinner mottar fra tidlig alder til å fokusere sin oppmerksomhet på skjønnhet og ytre ferdigheter.
Mens Wollstonecraft krever likhet mellom kjønnene på bestemte områder av livet, slik som i moral og sedelighet, hevder hun ikke uttrykkelig at menn og kvinner er like. Isteden hevder hun at menn og kvinner er like for Guds øyne, men slike påstander står i kontrast til hennes utsagn om den mannlig styrkes overlegenhet og tapperhet. Wollstonecraft har i et kjent og tvetydig avsnitt skrevet at «La det ikke bli konkludert med at jeg ønsker å vende opp ned på tingenes orden; jeg har allerede utgått fra at menn, gitt deres kroppsforfatning, synes å være utrustet fra forsynet for en større grad av dyd. Jeg snakker samlet om hele kjønnet, men jeg ser ikke den minste grunn til å konkludere med at deres dyd skulle variere med hensyn til deres natur. Hvordan kan den det, hvis dyden bare har én evig standard? Jeg må derfor, hvis jeg resonerer konsekvent, like sterkt fastholde at de har den samme enkle retning, som at det er en Gud». Hennes flertydige utsagn om kjønnenes likhet har siden gjort det vanskelig å klassifisere Wollstonecraft som en moderne feminist, men det har også sin grunn i at både begrepet og konseptet ikke var tilgjengelig for henne.
En av Wollstonecrafts mest bitende kritiske avsnitt i Kvinners rettigheter er om den falske og overdrevne følsomhet, som blir tilegnet kvinner. Hun argumenterer at kvinner som ligger under for følsomhet «blåses rundt av hvert eneste forbigående vindkast av følelser», og ettersom de er «bytte for sine sanser» kan de ikke tenke rasjonelt. Faktisk hevder hun at de skader ikke bare seg selv, men også hele sivilisasjonen: disse er ikke kvinner som kan bidra til foredle sivilisasjonen — en populær tanke på 1700-tallet — men kvinner som vil ødelegge den. Wollstonecraft hevder ikke at fornuft og følelser skal handle uavhengig av heverandre; men tror heller at de burde prege hverandre.
Wollstonecraft adresserer sin tekst til middelklassen som hun beskriver som den «mest naturlige standen», og på mange måter er Kvinners rettigheter påvirket av et borgerlig syn på verden. Boken oppmuntrer leserne til beskjedenhet og flid og angriper aristokratiets ubrukelighet, men hun er ikke nødvendigvis en venn av de fattige, for eksempel foreslår hun i sin nasjonale plan for utdannelse at etter det niende alderstrinnet burde de fattige, unntatt de som er briljante, bli skilt fra de rike og få undervisning på en annen skole.