EN
TUPPEHISTORIE.
- Jeg vil ha
kyllinger, masa guttungen, jeg VIL ha!!
- Nå må du slutte da,
vi har annet å drive med, undulat er det lengste
jeg
strekker meg.
- Jammen, jeg vil ha
KYLLINGER.
Så blei det
kyllinger, og høner, og rugemaskin, og flere kyllinger, og ender,
og stadig nye opplevelser.
Det er alltid
noe nytt i en hønsegård:
De nusselige
små kreka, som ungene holder i hendene, og alle naboungene, og
klassekammeratene, og familien.
Og de
nusselige små eggene:
-Mamma, mamma, se nå har det kommet et
nytt egg, hvem er det som har lagt det tro??
Og alle
hanene:
-Pappa, pappa, hør, nå galer enda en
hane, hvem er det tro?
For noe vi
lærte etter hvert var at alle haner galer forskjellig, særlig er
det moro med de som galer for første gang, det er med stor
anstrengelse at de får frem noe som kan ligne på en
”kykkl…”
Det var moro
helt til vi fikk høre at våre snille naboer reiste til syden det
året for å få fred, 7 haner som galer er litt for mye lærte vi
etter hvert, men de er forresten gode til middag.
Men Donald,
anda vår, fikk ingen lov til å spise, for det har jentungen
bestemt!
Hele familien
greide å holde kjeft om at det var andeegg i rugemaskina, og
spenningen var stor da det lille rare kreket tittet fram og den som
blei mest overraska var hu mor.
Men hva skulle
vi gjøre med tuppene etter hvert da? Det er ikke så lett å spise
ungenes kjæledegger, selv om de etter hvert har lært livets harde
realiteter å kjenne:
Det første
dødsfallet blei gjort stor stas på med begravelse med tale og sang
og gravkors, det neste med tårer og et nytt gravsted.
Men da det
tredje dødsfallet kom fikk det være nok:
-Vi kan jo ikke holde på med
sånnaderre begravelser
heller,
denne
kyllingen endte i søppelbøtta, og der har selvdøde kyllinger endt
sitt liv siden.
Men så begynte
guttungen å mase om struts!!!
Vi har ikke
tupper lenger vi nå….