Pleiestiftelsen for spedalske nr. 1
Kalfarveien 31 er navnet som idag brukes på denne mektige trebygningen – en av Nordens største. Under lepraepedemien som herjet landet på 1800-tallet ble det vedtatt å bygge tre statlige pleiestiftelser. Dette bygget sto ferdig i 1857, og fikk da navnet «Pleiestiftelsen for spedalske nr. 1». Nr. 2 og 3 skulle ligge i Molde og Trondheim, men disse fikk i stedet navnene «Reknes pleiestiftelse for spedalske» og «Reitgjerdets pleiestiftelse for spedalske» da de åpnet i 1861. Frå 1400-tallet hadde Bergen St. Jørgens Hospital, som ble brukt som leprasykehus helt frem til 1946. Lungegaardshospitalet – Norges eneste forskingssykehus for én enkelt sykdom i Norge noensinne – ble tatt i bruk i 1849. I 1861 hadde vi altså 5 leprasykeshus i Norge, hvorav 3 i Bergen. De 5 sykehusene hadde en total kapasitet på 930 senger. Samtidig var det omlag 3000 leprapasienter i Norge.
Sykehuset hadde opprinnelig plass for 280 pasienter fordelt på 40 7-mannsrom. Sykehuset hadde to fløyer, de kvinnelige pasientene bodde i nordfløyen (nærmest byen), de mannlige i sydfløyen. På sykehuset var det arbeidsstuer, spiserom og et sentralt plassert kapell som er kronet av et kvadratisk, diagonalstilt tårn. Sykehuset fikk mye oppmerksomhet og var et av de mest moderne i sin tid. Tegninger av bygningen ble sendt verden rundt som eksempel på moderne sykehusbygging.
G H Armauer Hansen ble tilsatt som lege ved Lungegaardshospitalet i 1868. I 1874 publiserte han sin teori om at sykdommen var smittsom. Han bygget påstanden på observasjon av en mikrooganisme som han bare fant hos leprapasienter, og studier av Lepraregisteret som var blitt opprettet i 1856. Han påviste statistisk at sykdommen gikk mest tilbake i områder der de i størst grad hadde isolert pasientene. Ettertiden husker ham som leprabasillens oppdager, men denne oppdagelsen ble møtt med skepsis i samtiden. På den tiden kjente man ingen andre smittestoff for kroniske sykdommer, og denne basillen oppførte seg heller ikke slik at det var enkelt å bevise at den var årsak til lepra. Da var de statistiske studiene mer overbevisende, og Armauer Hansens anbefalinger lå til grunn da nye smittevernlover ble vedtatt i 1877 og 1885.
Dette innebar drastiske tiltak. De som ikke kunne isoleres på et eget rom hjemme, ble tvangsinnlagt på de 5 pleieinstitusjonene. Frihetsberøvelsen vakte en del motstand, men tiltakene hjalp. Tallet på nye leprapasienter sank drastisk. I 1895 ble Lungegaardshospitalet og Reknes Pleiestiftelse lagt ned, og etterhvert omgjort til tuberkulosehospitaler. Reitgjerdets pleiestiftelse for spedalske ble avviklet i 1920. Etter 1920 var det få nye sykdomsutbrudd. Bare 27 nye tilfeller ble rapportert frem til de siste utbruddene ble oppdaget i 1951.
| Rapporterte lepratilfeller etter 1856 |
| Periode |
Antall nye tilfeller |
Nye tilfeller/år/100000 mennesker |
| 1857-1860 |
1037 |
16,9 |
| 1861-1865 |
1146 |
14,0 |
| 1866-1870 |
1034 |
12,0 |
| 1871-1875 |
797 |
9,0 |
| 1876-1880 |
692 |
7,4 |
| 1881-1885 |
428 |
4,4 |
| 1886-1890 |
352 |
3,6 |
| 1891-1900 |
411 |
2,0 |
| 1901-1910 |
220 |
1,0 |
| 1911-1920 |
72 |
0,3 |
Armauer Hansen er ikke så kjent i Norge, men han er likevel Norges mest internasjonalt kjente lege. Ingen annen nordmann er avbildet på så mange utenlandske frimerker som ham, og det finnes Hansen-monumenter i flere verdensdeler.
Etter at Lungegaardshospitalet ble nedlagt som leprasykehus i 1895, ble forskningen flyttet hit til Pleiestiftelsen. På tross av at Pleiestiftelsen har gjennomgått en rekke større og mindre endringer gjennom tidene, er Hansens laboratorium og kontor bevart, og utgjør idag «Armauer Hansens Minnerom». Her er bøker, medisinske instrumenter og et lite redselskabinett med forkrøplete legemsdeler lagt på sprit. Minnerommet er dessverre ikke åpent for publikum.
