Cachen er en liten lock-and-lock boks, som ved utlegging inneholder loggbok, blyant, infoark, FTF-sertifikat og Found it! LE Geocoin. Det er mange tilgjengelige parkeringsplasser i området.
The cache is placed next to Bautjønn, close to Sørlandsparken. Here the 17-year old farm labourer Kristen Paulsen were executed by fire the 4th of April 1758, the last such execution to take place in Norway.
The cache is a small lock-and-lock box, originally including a log, a pencil, an information sheet, a FTF-certificat and the Found it! LE Geocoin. Parking is available in the area.
Den siste sodomitt
Det er 4. april 1758. Den 17 år gamle tjenestegutten Kristen Paulsen står ved den lille tjønna Bautjønn i Randesund, bare noen steinkast unna der Sørlandssenteret ligger i dag. Han er ikke alene. Blant de frammøtte er Johan Conrad Hoffman, skarpretteren i Kristiansand, eller bøddelen, som han også blir kalt. Grunneierne – bøndene på gården Nedre Timenes – har etter fogdens ordre gjort klart et digert bål. Fjorten favner ved har de båret fram. De frammøtte vet ikke at det som nå skal skje, skal bli den aller siste henrettelsen ved bål og brann i Norge. Men hvem som skal dø, er neppe noen tvil om.
Historien starter 31. juli året før. Kristen, tjenestegutten hos Gunvald Timenes, var satt til å gjete buskapen i utmarka. Men gutten gjorde visst mer enn bare å passe på dyra, ifølge ungjenta Anne Ånonsdatter Timenes. Da hun og Kristen en sommerdag gjette buskapen inne ved Bjorvannet, var hun tilfeldig blitt øyenvitne til at Kristen forgrep seg seksuelt på ei ku. Forferdet hadde hun fortalt dette til husbondsfolket. De ba da den snaut 40-årige kvinnen Signe Hansdatter holde et øye med Kristen. Noen dager senere la Signe seg på lur da Kristen gjette kyrene ved Fivvannet. Igjen forgrep tjenestegutten seg. Signe turte ikke gi seg til kjenne siden hun var alene, men løp av gårde til plassen Romsdalen, der hun fortalte det hele til Guri, den eldre kvinnen som bodde der. Sammen gikk de tilbake til Fivvannet. Kristen måtte vekkes opp fra middagsluren før han kunne konfronteres med hva han hadde gjort. Gutten satte straks i å gråte. Signe og Guri fulgte ham hjem til gården. Samme kveld sendte husbondsfolket Kristen av gårde, med følge, til sognepresten. Vi vet ikke hva som ble sagt hos presten, men saken ble i alle fall brakt videre til fogden. Som påtalemyndighet var det fogdens plikt å sørge for at mulige forbrytere ble stilt for retten.
Saken kom først opp på Odde tingstue 8. september. Fogden hadde delegert til sin underordnede, bondelensmann Auen Skråstad, å føre aktoratet. Tiltalen lød på ”omgjengelse imot naturen ved beblandelse med en ku”, eller ”sodomi” som det også kaltes. Det var en av de verste forbrytelsene som tenkes kunne. Straffen var døden ved bål og brann, ifølge gjeldende lov, Christian 5.s Norske Lov av 1687. Kristen tilstod selve handlingen, men hevdet at han ikke hadde visst om ”syndens grovhet” før han etterpå hadde fått kunnskap om dette av sognepresten.
I saker hvor det stod om liv og ære, skulle alltid sorenskriveren dømme sammen med ei nemnd av lagrettemenn. I denne saken ble ikke dommerne enige. De åtte lagrettemennene, som alle var bønder fra Tveit, Randesund og Oddernes, fant ikke å kunne idømme dødsstraff fordi gutten var ”så ung og tåpelig at han ikke har kunnet forstå hvilken stor synd han har begått”. Naboer og kjente hadde fortalt retten at Kristen var umoden og ”vankunnig”. Lagrettemennene dømte ham derfor til tukthus i 15 år. Og slik kunne det ha gått, om ikke sorenskriveren hadde tatt dissens. Hans syn var at lovbestemmelsen om bål og brann ikke kunne fravikes. Begrunnelsen var at en så stor synd måtte straffes etter loven, ”andre til avsky og eksempel”, altså for å forhindre andre fra å gjøre det samme. Og det til tross for at sorenskriveren sa seg enig med lagrettemennene i at Kristen neppe hadde kunnet forstå rekkevidden av sin handling.
Den delte kjennelsen fra tingretten ble så oversendt til lagmannen. I alle saker der underrettene hadde idømt dødsstraff, skulle lagmannen prøve saken før en eventuell henrettelse fant sted. Denne ordningen ble innført i 1687 i trolldomssaker, og fra 1719 gjaldt den ved alle typer lovbrudd. Fra 1735 skulle til og med kongen på forhånd godkjenne alle henrettelser.
Den 30. september 1757 kom saken opp på Kristiansand lagting, der lagmann Jacob Weinwich hadde domsmyndigheten. På lagtinget var lagrettemennene bare å regne som rettsvitner. I Riksarkivet ligger lagmannens 13 sider lange domsbrev. Dommen lød på bål og brann ”seg selv til straff og andre til avsky”. Det mest interessante i domsbrevet er at fogden, Andreas Tostrup, nå var begynt å tvile på berettigelsen av dødsstraff i denne saken. Fogden hadde påtalemyndighet på statens vegne, men på lagtinget var aktoratet satt bort til en prokurator, en sakfører, som het Lars Arendrup. Selv om fogd Tostrup hadde overlatt til prokuratoren å føre saken og slik sett ikke trengte å være til stede i retten, var han nå likevel der. Han ba om ordet etter at aktor og forsvarer hadde sagt sitt. Fogden viste til den tiltaltes ”slette tilstand i henseende til hans fornufts beskaffenhet”. Kristen Paulsen kunne umulig ha forstått hvor ”vederstyggelig ugjerningen var, og hvilken straff den fortjente”, på det tidspunktet handlingen ble begått. Fogd Tostrup ville likevel ikke gå imot sin fullmektiges påstand om dødsstraff, men henstilte inntrengende til lagmannen om at man måtte få med en beskrivelse av guttens tilstand i domsbrevet, dette for at alle forhold i saken måtte komme fram når kongen skulle stadfeste en eventuell dødsdom.
Fogdens innlegg og anmodning kan ikke tolkes på annen måte enn at han håpet, og kanskje ventet, at kongen ville spare Kristens liv, eller i det minste omgjøre den fryktelige bålstraffen, for eksempel til halshogging, om han fikk kjennskap til at gutten ikke var tilregnelig. Og antakelsen var ikke ubegrunnet. Nettopp på denne tida foregikk det en oppmykning av strafferettspleien i alvorlige sakstyper som sodomi og blodskam. Siden 1715 innhentet kongene ofte, men ikke alltid, en betenkning fra proffesorene ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i København i slike saker. Og fakultetet var siden tidlig på 1730-tallet delt i en konservativ fløy, som vanligvis innstilte på dødsstraff, og en liberal fløy, som ofte ville ha benådning. Og Christian 6. (konge 1730-46) fulgte konsekvent den mildeste innstillingen. Det medførte at enkelte sodomitter unngikk dødsstraff på 1730-tallet, men etter hvert godkjente kongen dødsdommer for sodomi uten å spørre fakultetet til råds. Heller ikke etterfølgeren, Fredrik 5. (konge 1746-66), forela slike saker for teologene. I stedet innhentet han ofte uttalelser fra jurister, og det medførte at flere sodomitter ble reddet fra bålstraff i 1750-årene. Liberale synspunkter, både fra teologisk og juridisk hold, fikk etter hvert gjennomslag i strafferettspleien. Også Høyesterett i København behandlet en del slike saker. Det endte ofte med at den tiltalte unngikk dødsstraff. Men det viktigste var at myndighetene i økende grad rett og slett unnlot å reise tiltale i slike saker. Ledende jurister og teologer argumenterte for at den store oppmerksomhet sodomisaker fikk, der store folkemasser kunne overvære bålhenrettelsene, bare virket mot sin hensikt. Den beste måten å hindre slike forbrytelser på var å unngå at folk fikk kjennskap til dem, mente man da. Sodomi skulle altså deretter dysses ned.
Hva gjorde så Fredrik 5. da han fikk seg forelagt dødsdommen over Kristen Paulsen fra Timenes i Randesund? Saken ble ikke oversendt teologisk fakultet. Vi vet ikke om jurister ble rådspurt. I kongens resolusjon av 12. november 1757 stadfestes dødsdommen. Men den tiltalte skulle først kveles, deretter brennes. Kvelning før bålstraff hadde vært vanlig praksis siden tidlig på 1700-tallet. Henrettelsen ble utført slik kongen hadde bestemt. Det vet vi fordi bøddelens kvittering for det utførte oppdraget er bevart, den ligger som vedlegg til fogdens regnskap. Skarpretter Johan Conrad Hoffman fikk ti riksdaler for ”eksekusjon over delinkventen Christen Paulsen, som den 4. april på Timenes, etter hans kongelige nåde først ble kvalt, og legemet for brann.”
Hvordan kan vi vite at Munkholmen ved Bautjønn var retterstedet? I bøddelens kvittering, som er primærkilden til selve henrettelsen, står det uttrykkelig at den skjedde på Timenes. Det må bety innenfor gårdens grenser. Gårdbrukeren Gunner Timenes, som også var Randesunds første ordfører, skrev om hendelsen i sin notatbok i 1874. Historien, slik Timenes framstiller den, stemmer bemerkelsesverdig godt med de originale kildene i fogderegnskapet. I tillegg gir Gunner Timenes flere opplysninger som ikke kommer fram i saksdokumentene. Retterstedet blir plassert på ”…´Munkeholmen´ kaldet ved Baukjøn i Timenes Eiendom”. Notatboka forklarer at gutten skulle ha kommet fra ”Aalefjer eller der i nerheden”. De samtidige kildene nevner ikke føde- eller oppvekststed, bare at gutten var født av fattige foreldre. Gunner Timenes forteller også om en furustokk med ”Hul efter en Knabespiger”, som gutten skulle ha vært festet til. Denne stokken hadde ligget ved Bautjønnstemmen så lenge han kunne minnes, men ”jeg og min Broder Johannes har i Vinter lagt den op under det bratte Fjæld søndenom Baukjøn Stem for at den skulde bevares lenger”. Han avslutter med å fortelle at han har opplysningene om henrettelsen fra sin onkel, Thomas Vatne, som da var 72 år gammel og ifølge Timenes hadde ”nøye Videnskab herom”. Det ovennevnte ble altså nedskrevet av Gunner Timenes i 1874. Senere gjør han en tilføyelse i notatboka, datert 4. august 1891. Han har fått ”senere Underretning”, det står ikke fra hvem, om at henrettelsen skjedde 4. april 1758. Det stemmer overens med bøddelens kvittering.
For få år siden ble det funnet kull ved graving på Munkholmen. Gravingen ble utført av blant andre dagens grunneier av stedet, historikeren Endre Wrånes, på oppdrag fra Fylkeskonservatoren. C-14-analyse ble forsøkt, men det lyktes ikke å datere kullet.
Hvorfor ble Munkholmen valgt til rettersted? Fra utpå 1700-tallet ble det vanlig at forbryteren skulle henrettes på gjerningsstedet. Kristen Paulsen forgrep seg både ved Bjorvannet og Fivvannet. Bautjønn med Munkholmen ligger mellom disse. Det var neppe ønskelig å la de gode beiteområdene ved Bjorvannet og Fivvannet bli belastet med en slik opprivende hendelse, vi må anta man mente det ville knytte seg uhygge til retterstedet i framtida. Et annet moment som kanskje har spilt inn, er brannfaren. Det gikk med betydelige mengder ved, 14 favner eike- og furuved samt noe kull og tjære. Munkholmen var den gang omgitt av vann på alle kanter og var dermed et trygt sted å plassere bålet.
Den 17-årige, umodne gjetergutten fra Randesund skulle bli den aller siste som ble henrettet for sodomi, ikke bar i Norge, men i hele staten Danmark-Norge. Han var også den siste som ble henrettet etter å ha fått dommen ”bål og brann”.
(Kilde: Terje Sødal: Til Skræk og Exempel – Trolldom, dødsstraff og kriminalitet på Agder ca. 1550-1700. Kristiansand: Portal forlag, 2008)