SOPUT
Soput (foto: Korjan)
Lengst nord-vest i Høsbjørmarka ligger småbruket Soput. Soput ble skilt fra Hangenholen søndre og skyldsatt i 1828. Ved skyldsetting var det 5 mål åker og 5-6 mælinger slåttland (1 mæling = engstykke som kunne slås på en dag – ca 4 mål). I 1866 var det vanskelig med veg og garden var tungbrukt og jorda 6.-klasses, noe som relativt dårlig jord. Det ble dyrket korn og poteter, i tillegg til høy. Det var også naturlige enger og hamninger. Lauvskogen ga litt til fòr og ved. Fra Soput var det god utsikt innover mot Valdresfjella i vest og setermarka i nord.
I 1893 tok Erik Soput over bruket etter sin mor. Han drev bruket i over 60 år. Han var født i Gålåsåsen i Furnes og foreldrene var skomaker Simen Henriksen og Karen Andersdatter fra Vang. Erik var bare 1 år gammel da han kom til Soput. Som 20-åring tok han over bruket. I 1953 var det en artikkel om han i Hamar Stiftstidende som det refereres til i Minner fra Furnes, 2004. Her kan vi lese at Erik Soput ble sett på som en kjempe når det var spørsmål om krefter, og han var en av de hardeste tømmerhuggerne som har drevet skogen på disse kanter. Erik Soput forteller selv om hvordan det var å drive Soput:
Jeg måtte da først til å bygge. Fjøset og låven var nedråtnet. Ja likeså stua og. Men jeg måtte da ta uthusene først, og det ble ikke så lite strev med det. Da jeg skulle ha panelbord til stua, måtte jeg kjøre materialene først ned på Nerkvernsaga og få høvlet dem der. Siden fraktet vi dem opp til Sørum, og veien videre oppover måtte vi bære bordene. Kona mi og hu mor var også med og bar, og jeg husker det tok mange dager før vi ble ferdig. Erik Soput forteller om dette så enkelt og hverdagslig. Den som har fare denne lange og hengebratte veien, har vanskelig for å skjønne at slikt har gått an. Erik forteller også at da han skulle ned til kjøpmann Jemtland for å kjøpe glassruter, bar han med seg blåbær og gjorde byttehandel med kjøpmannen. Men han glemmer ikke veien hjem igjen. Han bar ikke mindre enn 52 glassruter på ryggen sin den gang. Det var den verste børa han noen gang har fraktet med seg. Og det må nok noen hver skjønne. Det var ingen vei til Soput. Erik forteller at de til slutt fikk arbeidet opp veien fra Sørum og opp til Soput, men noe kommunebidrag var det ikke å få. Han fikk 150 kroner av Vangs sparebank, og det var det hele. Folk måtte prøve å få gjort det meste sjøl den gang. De hadde ikke penger så de kunne leie noen til å hjelpe seg. Da han skulle sette opp muren under stua, hadde han bare kona si og en guttunge til hjelp. Han lærte seg forresten opp som murer og drev en tid sammen med svigerfar sin, Kristian Høili.
Om vintrene drev Erik Soput gjennom en lang årrekke som tømmerhugger både over Hedmarken, i Østerdalen, Odalen og på Vestoppland. Han har gått milelange veier med fullpakket neverkont innover ukjent skog for å komme frem til hugstfeltet, og har ligget i mange vintrer i ljørkoier og stirret opp gjennom takhullet mot iskald stjernehimmel. Det var slitsomt mange ganger, men fortjenesten ble litt større når en drev i skogen, enn når en for med noe annet. På det viset fikk han betalt renter og avdrag på eiendommen. Det var på Skillingberg han betalte det. Gården drev liksom bank de også den gangen.
Jorda si stelte Erik Soput så godt at han fikk diplom. På den sto det: "Diplom med premie for oppdyrking og fortrinlig drift av hans jordbruk. 1907. Den kongelige norske regjering. Landbruksdepartementet. - Sven Aarrestad." Ved siden av å være murer og tømmerhugger og hadde en mer enn alminnelig tungvint vei som sikkert tok mye tid når en skulle bort eller hjem, så hadde han også drevet jorden sin på en så ypperlig måte! Han hadde dyrket opp 26 mål steinete jord og gravet flere kilometer med grøft. Og bare på en vinter hadde han kjørt 1300 lass med sten av eiendommen sin! Men det ble som regel 15-16 timers dag. (Kilde: Minner fra Furnes, Furnes historielag, 2004, s.83-85).
Soput ligger flott til med utsikt langt vestover og nordover. Bygningene ser forholdsvis bra ut. Det er likevel ingenting som tyder på at gardsbruket blir drevet i dag.
Cachen er plassert utenfor inngjerdinga til Soput. Cachen er en plastboks som inneholder logg, blyant og noen bytteting. FTFC blir sendt på e-post til første logger.
Bryllupsbilde av Erik og Sissel Soput
(foto: digitalmuseum.no) |
Soput (foto: digitalmuseum.no)
|
Deep in and north-west of the forest Høsbjør is a small farm called Soput. Erik Soput was farmer here from 1893 and for over 60 years. There was no road to come here in the beginning and all materials for the buildings had to be carried forward. Erik Soput was both bricklayer and lumberman in addition to being av farmer here. There are great views both north and west from this place.
The cache is a plastic container with log, pencil and some things for exchange.
