Gode gamle Charles Darwin var egentlig bare en brikke i puslespillet selv. Opplysningstiden feide over Europa i det attende århundret.
Forskning på alt mellom himmel og jord var på moten blant de meningsbærende lag av samfunnet. Man utviklet astronomien videre, grunnstoffer ble funnet og naturen ble klassifisert i rekker og ordener. Carl von Linné laget rammeverk for alt det kjente og delte det inn i slekter og familier.
De mange fossiler som samtidig ble funnet i sandstein i Tyskland og England (jurakysten i Sørengland blant annet http://jurassiccoast.org ) ble også forsøkt satt inn i samme system, men man klarte i liten grad trekke linjene frem til nålevende dyr, noe som stod i kontrast med det rådende verdensbildet at den opplevde verden var forblitt statisk fra Skapelsen via Syndefloden og til nåtiden. I det tankegodset var det ikke plass for dyr som er utdødd.
Lenge var dette relativt lite vanskelig å kombinere fossilfunnene og den observerte fauna; globusen hadde fortsatt store hvite flekker og man postulerte at for eksempel mamuter levde og trivdes på sletter i Nord Amerikas indre. William Clark (jupp; han fra Lewis & Clark-ekspedisjonen) ble sendt på søken etter disse på oppdrag fra president Jefferson.
1859 var det likevel hans Artenes Opprinnelse som for alvor la rammeverket for et verdenssyn som lot tiden spille på lag med de mange fossilfunnene og som forklarte hvordan arter kunne både dø ut og tilpasse seg endringer i levekår.
One disadvantage of living in Bergen is that the bedrock is old. There is few examples of fossil-finding sites in the area, and if one is to study paleontology one have to leave the area or re-examine finds at the Bergen Museum.
In the South of England the so called Jurassic Coast is filled to the brim with interesting finds - and was among the important sites for the emerging paleo-direction of the natural sciences around the turn of the nineteenth century.
http://jurassiccoast.org can tell more about the story if interested.