Austmarka fikk egen kirkegård i 1847, noe som tilskyndet bygging av egen kirke. Det var et jordstykke av Sørmorinna som ble innviet til kirkegård, og kirken ble også bygget her. Kirken ble derfor ofte kalt for ”Rinnakjærka”. Murmester Erik Olsen satte opp kirken under tilsyn av Erland Østgaarden, Gunder Aaserud og Carelius Gran. Innredningssnekker var Christian Gulbrandsen, og tilsynet med dette hadde Erland Østgaarden og Ole Gundersen Brydebøl (Brødbøl). Den 14. april 1858 ble Austmarka kirke vigslet. Før 1859 var Austmarka en del av ”Austmarka anneks i Vinger prestegjeld”. Ved delingen av prestegjeldet i to selvstendige kall i 1859, ble Austmarka lagt til Vinger og utskilt som eget anneks. Prostiet het Solør-Odalen prosti, og omfattet begge Odals-bygdene, Eidskog, Vinger, Brandval, Grue og Hof. I 1921 ble prostiet delt i Solør og Vinger-Odal prosti, hvorav Austmarka tilhører det siste.
Austmarka er den østre delen av Vinger prestegjeld, og grenser i nord til Brandval, i øst til riksgrensen mot Sverige, og i sør og sør-vest til Eidskog.
Austmarka kirke ble reist av en fattig menighet, og kirken ble preget av dette. Men kirkeveien til Matrand, hvor Eidskog kirke ligger, var lang og behovet for egen kirke og kirkegård var stort.
Det var to kirkeveier, den ene over Klemetsbråten og den andre over Kjellerhullet.
Ved begravelser var det riktig ille. Om vinteren gikk det enda an, for da kunne de ta strake vegen over sjøer og myrer. Da kjørte de kisten på langsleip, som var laget av to graner. Disse var festet sammen som et par skjeker med toppene bakover. Kisten ble surret fast like bak hesten. Fra Varaldskogen til Matrand tok en slik tur hele tre dager. Man måtte bytte ut langsleipen flere ganger, så øksa måtte være med, likeså neverskreppen, velfylt med mat og brennevin. Det ble brukt to hester, som trakk hver sin gang.
Om sommeren kunne liklukten bli ekstra ille. Den døde hadde som regel ligget flere dager før de dro av sted, og all ristingen over stokk og stein gjorde ikke saken bedre. Kisten ble jo også ofte full av vann under vadingen over elvene. Det blir påstått at det hendte gravfølget ikke klarte å frakte den døde helt fram til kirken, men gravde en grav underveis, skjulte den godt, og kjørte den tomme kisten til kirken på Matrand for begravelse.
Fra gammelt av var skikken på Austmarka at begravelser foregikk direkte hjemmefra til kirkegården. Oftest var det kretsens lærer som talte ved båren. Liksangeren kjørte først i følget til kirkegården, så kom likhesten, og sist kjørte gjestene. Kirkeklokkene kimte lenge før de nådde kirkegården. Jo mektigere liket hadde vært, jo lenger kimte klokkene. Da følget sto utenfor kirkegårdsporten, stanset kimingen, og sangeren stilte seg på innsiden av porten. Da båren hadde passert porten, begynte han å synge ”Her møters alle veier”, så gikk han syngende foran til graven. Etter båren gikk en mann med en kveil med rep på armen, den var til senking av kisten. Rundt graven hadde man stukket 6 spader, og da kisten var senket, tok 6 mann hver sin spade og ventet til kirkeklokkene startet å kime. Da spadde de igjen graven, og la så spadene i kors over graven. Da kimingen stanset, satte alle karene lua for ansiktet, kvinnene bøyde hodet, og så ba de Fadervår. Presten foretok jordfestelsen ved nærmeste påfølgende gudstjeneste.
Selvmordere kunne ikke bæres inn av kirkeporten, men i det nordvestre hjørnet av kirkegården lå en stor, flat stein, og der kunne de løfte stakkaren direkte over.
Fattiggutten Lars Erichsen fra Vastadberget på Austmarka dro til Kristiania tidlig på 1800-tallet for å søke arbeid. Han ble etter hvert skomakermester, og en meget velstående mann. Men han glemte aldri hjembygda si, og før han døde, tok han det løftet av sin sønn, at han skulle gi kirkeklokker til Austmarka kirke. Han sa også at de måtte være så kraftige, at de kunne høres helt til Vastadberget. Sønnen, kongelig fullmektig Rudolf Erichsen, holdt sitt løfte, og på den dagen Lars Erichsen ville fylt 100 år, 5. juni 1897, ble klokkene innviet med festgudstjeneste.
Sommeren 1857 gikk en ”blodgangs”-epidemi (dysenteri/blodsott/rödsot) over Austmarka, og forvoldte mye smerte og død.
I 1858 skaffet jernverket ved Brødbølfossen og Bedafors Bruk arbeid til ganske mange familier. Det ble en del bebyggelse rundt disse plassene. Ellers var bebyggelsen spredt over store områder, og mange av boplassene lå helt for seg selv i storskogen. Alle måtte henge hardt i for å klare seg, og ungene måtte ofte gjøre voksent arbeid. Det var smått med penger, og ofte vondt om arbeid. En god del led direkte nød. I 1860-70-årene var det en rekke uår på Østlandet, og det ble barkebrødstider og hungersnød på Austmarka. I motsetning til resten av landet, som opplevde en brukbar økonomisk utvikling som følge av en voksende tremasseproduksjon og celluloseeksport på slutten av 1860-tallet, opplevde Hedmark en økonomisk krise som følge av konkurser blant distriktets største skogeiere og industriherrer. John Collett Bredesen på Odals Værk hadde næringsinteresser på begge sider av grensen, og da han gikk konkurs, trakk han svært mange med seg i fallet. Mange folk utvandret til Amerika på denne tiden, for å prøve lykken der. Smått om senn vokste også tallet på selveiere på Austmarka, og det ble flere og flere småbrukere, bønder og skogeiere, og forholdene bedret seg, og i 1950-60-årene var det blitt jevnt gode kår for alle.
(Teksten er klippet, med tillatelse, fra siden Austmarkaslekt.no)