Rektifikasjonsanlegget på Storhamar
Rektifikasjonsanlegget på Martodden, Storhamar var i drift fra desember 1931. Eier var det statlige Vinmonopolet. Dette var eneste (offisielle) stedet hvor det ble produsert ren sprit for videreforedling til drikkekonsum i perioden. Råvaren kom fra mindre private brennerier som lagde råsprit av poteter.
Rektifikasjonsanlegget produserte også teknisk sprit fra råsprit som kom fra celluloseproduksjonen ved Saugbrugsforeningen (Halden) og Borregaard (Sarpsborg).
På det meste var 16-17 personer ansatt her. I 2008 stanset driften ved anlegget på Hamar. Det var da 12 personer sysselsatt i driften.
Et nytt moderne anlegg ved Hoff Potetindustrier på Gjøvik tok over rektifiseringen da anlegget på Hamar ble nedlagt . Potetsprit som er grunnlag for rektifiseringen og dermed Arcus sin produksjon av akevitt m.m. kommer fra potetbrennerier i Moelv (Strand brenneri), Gjøvik (Hoff) og Nord-Trøndelag (Sundnes brenneri).
"Destillasjon er en måte å skille flyktige komponenter med ulikt kokepunkti en væske fra de mer tungtkokende ved hjelp av fordampning fulgt av kondensering. Dersom den tungtkokende komponenten har et svært lavt damptrykk er en simpel destillasjon nok, for eksempel ved avsalting av saltvann.
Hvis utgangspunktet er en blanding av to væsker med nærliggende kokepunkter, er destillatet ikke rent, og destillasjonen må gjentas. En slik gjentagelse kalles en rektifikasjon. Rektifikasjon benyttes f.eks. ved fremstilling av sprit.» (Wikipedia.no)
«Brennevinsfremstillingen i Norge har røtter tilbake til 1500-tallet, og det var faktisk kirkens menn som sto bak de første forsøk i destillasjonskunsten her hjemme. Man anså brennevinet for å være et legemiddel, et "aqua vitae" eller livets vann - som ga lindring og helbredelse for de fleste sykdommer. Det brennevinet som fremfor alt har vært og er oppfattet som det norske brennevinet, er akevitt. Historien om brennevin i Norge er derfor i stor grad historien om hvordan akevitten har utviklet seg til dagens produkt.
Gjennom århundrene har brennevinsproduksjonen utviklet seg til en moderne industri, og flere av de akevitter Arcus fremstiller i dag har en historie som strekker seg tilbake til første halvdel av 1800-tallet.
Fra 1850-tallet ble det mulig å fremstille helt rent brennevin gjennom såkalt ”rektifisering”. Fortsatt lå potetbrenneriene i landdistriktene der tilgang på råstoff var viktig, men mange brennerier gikk etter hvert sammen om å etablere destillasjoner eller videreforedlingsbedrifter som kunne foredle potetspriten og lage ferdige produkter for salg – hovedsakelig akevitt, bitter, likører og punsj.
Denne sentraliseringen skjedde også på bakgrunn av en ny lov som kom i 1847, og som dramatisk begrenset lønnsomheten i mindre brennerier og førte til en rask konsentrasjon i brenneribransjen.
Da Vinmonopolet ble opprettet i 1922 solgte de kun vin og sterkvin, ettersom alt salg av brennevin var forbudt etter folkeavstemmingen i 1919. Samlagene, som var kommunale utsalgssteder, ble overtatt av det nye monopolet, som etter hvert også kjøpte opp de private vinhandlene.
Utover 1920-tallet ble også de gjenværende destillasjonene overtatt av monopolet, og da brennevinsforbudet ble opphevet i 1927 var det Vinmonopolet som overtok ansvaret for all fremstilling av brennevin i Norge. Vinmonopolet sentraliserte fremstillingen ytterligere.
I 1928 ble det bestemt å bygge et nytt anlegg på Hamar som skulle rektifisere eller rense all råsprit som ble kjøpt inn fra brenneriene, som fortsatt var på private hender. Hamar-anlegget ble fullført i 1931.
Fremstilling av akevitt og andre ferdigvarer ble også sentralisert til nytt produksjonsanlegg på Hasle i Oslo. Dette sto klart i 1933.» (Arcus.no)
[I dag er det nytt sentralanlegg på Gjelleråsen for produksjon og tapping av Arcus egne produkter .]