I Lunner har mye av grunnen tidligere vært havbunn, og i denne grunnen er det mye kalk som kommer fra dyrerester. For å utvinne denne kalken, varmet man opp kalksteiner i kalkovner. Kalken ble brukt som tilsetting i tremasse, tilslag i mørtel og puss i bygningsindustrien, i jordforbedring og til bruk i utedoer. I nærheten av Svenbalrud-utsikten (502 m.o.h.) finnes minner om kalkdrift på tre steder.
Lindstadovnen og Svenbalrudovnen ligger i skogkanten. Restene av en mye eldre og mindre ovn ligger ved Buttelvegen i ei kneik bortenfor Johnsrud. Et hull i bakken – som visstnok skal være «styggelig djupt» vitner om dette. Det lå også kalkverk ved Oppen og ved Grua. Ikke mange kilometer fra Svenbalrud lå det også kalkverk ved Enga og Kalvsjø.
Svenbalrudovnen var i drift fra ca. 1930-1940, men driften tok slutt fordi steinkvaliteten var for dårlig og gjorde driften ulønnsom.
Ovnen er verneverdig og det er snakk om å sette den i stand igjen.
Kalkbrenning var en krevende prosess, og det var viktig å få passe trekk i ovnen. For å få tent opp trengtes ei favn på 60-70 cm lengde. Deretter la man lagvis kalkstein og grus som var annensortering fra koks. Det tok omtrent to dager å få fylt hele ovnen, og ett døgn før det ble kalk. Den ferdige kalken havnet på bunnen av ovnen og ble ristet ned gjennom et gitter. Gikk prosessen som den skulle, kunne man trekke ut 4-5 tonn kalk på en dag.
Denne flotte plassen tilhører gården Svenbalrud. Det er gitt tillatelse fra gårdeieren til å plassere denne cachen her. For å komme til cachen skal du gå opp veien og bak den nye låven.