Notaberget er det tredje av oddene på Ørsneset, den fortjener også sin cache. Det er ikke like eksponert for vær og vind som de to andre, og naturen her blir derfor ikke like dramatisk. Men dette neset har minst like mange historier å fortelle som de andre, og det har kanskje den vakreste utsikten.
Navnet Notaberget var naturlig for oss små, for like ved lå en kilenot som fanget opp sin del av laksen som kom innover fjorden. Det var interessant å se noteier plukke opp den ene store laksen etter den andre og legge den i båten, og en sjelden gang imellom kunne det til og med være en nise. De ble kastet ut hvis de levde, men det gjorde de ikke alltid. Over dørene på alle naustene hang det flere nisesporer som trofeer.
Det flest vil huske Notaberget for er sankthans-feiringene. Før var de mer sporadisk, men i den senere tiden har det vært store blål hvert år, unntatt når skogbrannfaren var for stor. Det skjer heldigvis sjelden i denne delen av landet. Det er fine, tillagede sitteplasser her og det er enda flere sitteplasser på svabegret. Der har man dessuten en av de fineste utsiktene i hele bygda, innover fjorden og opp mot fjellene. Den som har sett denne utsikten mot en sommernatts glasshimmel, vil huske det, særlig hvis minnet også inneholder lyden av fisk som plasker, springing i gress eller på bart berg, duften av svidd pølse, eller det vidunderligste av alt: En arm.
Like ved Notaberget ligger Møre Transformatorfabrikk. Tidligere fantes det også en Aursnes Fiskevegnfabrikk lenger borte, som laget garn og som derfor hadde store mengden kassert nylontau og nylonsnøre vi kunne bruke slik vi lystet.
En dag fikk vi virkelig bruk for snøret, da en av guttene hadde laget en over 2 meter lang drage. Faren hans jobbet på kraftverket, så dragen hadde fått 10-15 meter lange røde markeringsbånd som hale. Og vi hadde snøre i massevis, kilometer på kilometer. I timer holdt vi på å slippe ut snøre, inntil kraftverksjefen slo alarm. De var redde for at dragen kunne ramle ned over kraftlinjene. De var 5 km unna.
Det var feil å si at dragen virkelig fløy i så langt snøre. Snøret lå ned i vannet et godt stykke, og det hvilte også på Fauskekammen. Snøret røk da vi prøvde å dra inn, og vi klarte ikke å finne ut hvor dragen falt ned før mange dager senere. Mye av snøret ble liggende igjen på bakken, og mange år senere la jeg merke til et hvitt nylonsnøre mellom trærne i granskogen på Hjellane. Jeg tror det er borte nå.
Området har også et interessant naturfenomen I utkanten, rett nordøst for stien, ligger en stor stein for seg selv. Foran denne ligger en liten flat stein som dekker et lite rundt hull i bakken. I dette hullet var en tydelig suselyd. Vi diskuterte mye hva det skyldtes, men vi vet nå at forklaringen er nokså enkel. Det er en luftlomme under vegetasjonen, og flo og fjøre presser luften ut og inn gjennom et lite hull i bunnen av gropen.
Jeg har ikke hørt denne lyden på mange år,men fenomenet dukker opp i en annen form. Noen ganger kan man høre surklelyder rundt en store steinen. Jeg antar det skjer når det er stigende flo og vått.
Innenfor denne steinen, inni skogen, ligger et lite berg. På toppen er det en gravrøys. Den er fredet, så den holder man seg unna. Det gjør man, berget er liksom litt utenfor der det er naturlig å bevege seg. Jeg kan faktisk ikke huske å ha vært oppå der noen gang som gutt. Men ved foten er det mange små, mosegrodde bergknatter eller store steiner. Her finner du cachen. Fordi dette er samlingssted for lokalbefolkningen, må cachen være godt gjemt. Du når den fra utkanen av gressmatta, men nen meter ba der man slår. Du skal ikke strekke deg, du må heller bøye deg litt - i alle fall hvis du er høy.
Sørg for at den er like godt gjemt etterpå, særlig hvis Santhans ennå ikke har vært.
Og sørg for å nyte utsikten og roen.
Enkleste måte å komme dit er langs stien som starter omtrent ved kiosken ved fergekaia. Her er det også mage parkeringsplasser.