[NOR:] Værøy helikopterhavn eies og drives av Avinor AS. Helikopterplassen ble åpnet 15. februar 1997. 26. november 2011 ble Værøy Helikopterhavn stengt for en lengre periode på grunn av store skader på asfaltdekket på landingsplassen, tekniske installasjoner og bygninger etter stormen "Berit".
Historie
I 1960-årene vokste kravet fra reisende om at Værøy måtte få regulære luftforbindelser med fastlandet. Alternativet var elendig. Lokalbåtene gikk langsomt og Vestfjorden var ikke å spøke med. Det hendte at anløp måtte sløyfes. I verste fall kunne det ta flere døgn å komme seg fra Værøy til Bodø.
Slutten av 1960-årene bar bud om en ny giv for bygging av flyplasser i distrikts-Norge. De fire første kortbaneflyplassene sto ferdige på Helgeland i 1968. Deretter fulgte Lofoten og Vesterålen med flyplassene Leknes, Svolvær (Helle) og Stokmarknes (Skagen) i 1972. Værøy ble stående utenfor det kortbanenettet som tok form i nabodistriktene. I stedet ble det satset på helikopter. Fra 1970 til 1973 drev Helikopter Service flyginger mellom Bodø, Værøy og Røst. Ruten ble fløyet tre dager i uka hele året, men var likevel ingen fullgod løsning. Helikoptrene, som var stasjonerte i Bodø, hadde redningsoppdrag som første prioritet. Skjedde en ulykke, ble trafikken til Værøy og Røst kansellert uten varsel.
I september 1973 åpnet Widerøe’s Flyveselskap regulær ruteflyging med helikopter på trekantsambandet Bodø, Værøy og Røst. Helilift sto som operatør med sine Sikorsky S 58. Noen år senere kom selskapet Offshore inn som operatør med Bell 212 helikopter.
Hanna Bakken-jordet på Sørlandet i Værøy ble benyttet som helikopterplass. Knapt noe annet sted i Norge var det mulig å oppleve luftfart så tett innpå dagliglivet. Dette var i tillegg den eneste regulære ruten som ble fløyet med helikopter.
Hva med fly og flyplass? I slutten av 60-årene hadde myndighetene satt i gang utredning av kortbaneflyplass på Værøy, men like fra begynnelsen skapte meteorologiske forhold bekymring. Utredningsfirmaet Luftfartskonsulenter A/S påpeker i sin rapport fra 1968 at Værøy er ”meget værhårdt” med overveiende vestlige vinder, noe som kunne skape vansker for flytrafikken.
I dette og senere utredningsarbeider, ble tre flyplassalternativ drøftet: Kvalnes, Røssnesvågen og Nordlandet. En rapport fra Meteorologisk Institutt fra 1973 konkluderer med at Nordlandet ”peker seg klart ut fremfor de to andre”, meteorologisk sett. Ulike prøveflyginger tydet imidlertid på det motsatte, men meteorologene hold fast ved sine vurderinger. Nordlandet var dessuten det rimeligste alternativet.
Befolkningen på Værøy var jevnt over fornøyd med det eksisterende helikoptertilbudet som det var blitt godt vant med. Det var tvilsomt om regulariteten med fly kunne bli like høy. Luftfartsverket hadde i sine utredninger kommet frem til en regularitet på noe under 90 prosent. Til sammenligning var regulariteten for den eksisterende helikopterruten på nesten hundre prosent. I et møte mellom deltakere fra Nordland fylkeskommune, Luftfartsverket og kommunene Værøy og Røst i 1984, argumenterte leder for Værøy kommunikasjonsnemd, Dag Sørli, for å revurdere om Nordlandet var egnet for en flyplass, eventuelt om det var bedre å beholde helikoptertrafikken. Røst kommune presset imidlertid på for fly, og da måtte Værøy bli med siden de var knyttet til samme rute. Det kunne ikke bli snakk om både fly og helikopterrute.
I et nytt møte mellom fylkeskommunen, Luftfartsverket og kommunene Værøy og Røst i 3. mai 1984 meddelte Værøys daværende ordfører, Asmund Berg, at kommune etter et offentlig møte nå aksepterte Nordlandet. Møtet betraktet etter dette valget av flyplass som avklart.
1. juli 1986 ble Værøy lufthavn, Nordlandet, åpnet av daværende Samferdselsminister Kjell Borgen. Samme dag ble det også åpnet kortbaneflyplass på Røst, og Widerøe startet ruteflyging. Selskapets Twin Otter-fly var kjent som en hardhaus som tålte juling fra mange slags vær, og som kunne lette og lande fra svært korte rullebaner. Rullebanen på Værøy holdt standard kortbanemål med en lengde på ca 800 meter. På lufthavnen var det i tillegg ekspedisjonsbygg med tårn, og driftsbygning for kjøretøyer og utstyr. Den totale prislappen var på vel 40 millioner kroner.
Det skulle snart vise seg Nordlandet var vindutsatt. Fallvinden rundt den 400 meter høye Nordlandsnupen var lumsk. I 1989 skjedde det en nestenulykke, og 12. april 1990 havarerte et Twin Otter over åpent hav kort tid etter avgang. Ulykken kostet alle fem om bord livet, og lufthavnen ble midlertidig stengt. Folk på Værøy var splittet i synet på om lufthavnen skulle åpnes igjen, eller legges ned.
17. januar 1992 besluttet Samferdselsdepartementet å stenge lufthavnen permanent. Luftfartsverket satte i gang å utrede en alternativ flyplassløsning på Værøy. Røssnesvågen ved Kvitvarden og Kvalnes ble vurdert, men detaljerte undersøkelser av vindforhold viste at ingen av disse alternativene kunne oppfylle Luftfartsverkets krav til regularitet. Fremtiden for lufttransport til og fra Værøy sto nå på spill. Samferdselsminister Kjell Opseth så for seg at hurtigbåt kunne løse transportbehovet.
1. august 1993 ble det startet helikopterflyging til Bodø med utgangspunkt i den gamle helikopterplassen på Hanna Bakken-jordet. Ruten var midlertidig og ble drevet uten tilskudd fra staten, men med støtte fra Nordland fylkeskommune. For dem som hadde kjempet for en stabil luftvei til Værøy, var kampen likevel ikke over ennå. Det gjaldt å sikre en permanent helikopterrute som en del av kortbanenettet.
Første steg ble tatt i 1995. Da ble helikopterruten innlemmet i kortbanenettet. I en stortingsmelding samme år om ”Statens engasjement i regional luftfart” gikk Samferdselsdepartementet inn for at staten skulle ta ansvaret for transporttilbudet til Værøy. Departementet bemerket at løsningen ”neppe kunne være en ren sjøverts forbindelse”. I Luftfartsverket ble mulige lokaliseringer av en ny permanent helikopterplass utredet. I første omgang sto valget mellom den gamle dampskipskaia og Kvalnes. Senere kom også Torvvågen ved Kvitvarden og Tabbisodden ved Kvitvarden med i vurderingen.
Resultatet ble slik vi kjenner det i dag med en permanent helikopterplass på Tabbisodden. Anleggsarbeidet startet sommeren 1996. Staten ved Luftfartsverket sto som byggherre og betalte gildet. Den høytidelige åpningen av Værøy helikopterplass fant sted 15. februar 1997 og helikopterhavnen ble dermed innlemmet i det øvrige regionalnettet.
Regulariteten på Værøy helikopterhavn var i 2009 på 98,2%.
Det er her ved Værøy helikopterhavn at denne cachen er gjemt.
Landing ved det gamle Hanna Bakken-jordet.
Landing at the old Hanna Bakken ground.
Bildet viser Værøy helikopterhavn etter stormen Berits herjinger.
The picture shows Værøy heliport after the storm Berit's rampage.
Helikopterhavnen slik den fremstår i dag.
The heliport as it appears today.
[ENG]: Værøy heliport is owned and operated by Avinor AS. The heliport was opened on 15 February 1997. On 26 November 2011 the Værøy Heliport closed for an extended period because of major damage to the asphalt surface at the landing site, technical installations and buildings after the storm "Berit".
History
In the 1960s the require that Værøy had to get regular air links with the mainland grew. The alternative was miserable. Local boats went slowly and the Vestfjord was not to be trifled with. It happened that calls had to be omitted. At worst, it could take several days to get from Værøy to Bodø.
The late 1960s testified a new impetus for the construction of airports in rural Norway. The first four smaller regional airports were completed in Helgeland in 1968. Then followed the Lofoten Islands with airports Leknes, Svolvær (Helle) and Stokmarknes (Skagen) in 1972. Værøy were standing outside the STOL network that took shape in neighboring districts. Instead, it opted for the helicopter. From 1970 to 1973 ran Helikopter Service flights between Bodø, Værøy and Røst. The route was flown three days a week throughout the year, but were still no adequate solution. The helicopters, which was stationed in Bodø, had rescue operations as first priority. If an accident happened, traffic to Værøy and Røst was canceled without notice.
In September 1973 Widerøe opened regular scheduled air by helicopter on triangle communications Bodø, Værøy and Røst. Helilift stood as operator with its Sikorsky S 58. Some years later, the company Offshore was operator with a Bell 212 helicopter.
The Hanna Bakken ground on Sørlandet in Værøy was used as heliport. Hardly anywhere else in Norway it was possible to experience aviation so close to daily life. This was in addition the only regular route that was flown by helicopter.
What about airplanes and airports? In late 60s the authorities had initiated a study of a small airfield on Værøy, but the meteorological conditions concerned just from the beginning. Investigation firm Luftfartskonsulenter A/S points out in their report from 1968 that Værøy has "very hard weather conditions" with predominantly westerly winds, which could create difficulties for air travel.
In this and subsequent evaluation work, three airport options were discussed: Kvalnes, Røssnesvågen and Nordland. A report from the Meteorological Institute in 1973 concluded that the Nordland option "clearly stands out over the two other", as seen from a meteorological perspective. Different test flights indicated, however, the opposite, but meteorologists cleave to their assessments. Nordland was also the most affordable option.
The population of Værøy was consistently happy with the existing helicopter offer as it had been well accustomed with. It was doubtful whether the regularity of airplanes could be equally high. Civil Aviation Administration had in its reports concluded with a regularity of something under 90 percent. By comparison, the regularity of the existing helicopter route was almost one hundred percent. In a meeting between participants from Nordland county, the Civil Aviation Administration and the municipalities Værøy and Røst in 1984, the leader of Værøy kommunikasjonsnemd, Dag Sørli, argued to reconsider whether Nordland was suitable for an airport, or whether it was better to keep the helicopter traffic. Røst Municipality wanted the aircraft solution, however, and then Værøy had to join since they were linked to the same route. It was not an option to have both aircraft and helicopter service.
In another meeting between the county administration, the Civil Aviation Administration and the municipalities Værøy and Røst on the 3rd May 1984 announced the then mayor of Værøy, Asmund Berg, that the municipality after a public meeting had now accepted Nordland. The meeting considered the choice of airport as clarified.
On 1 July 1986 Værøy Airport, Nordland, was opened by the then Transport Minister Kjell Borgen. The same day, a small airfield on Røst opened and Widerøe started scheduled flights. The company's Twin Otter aircraft was known as a tough-guy who endured beatings from many kinds of weather, and that could take off and land from very short runways. The runway at Værøy held standard measures for STOL runways with a length of about 800 meters. The airport also had a terminal building with tower and outbuilding for vehicles and equipment. The total price tag was just over 40 million kroner.
It would soon prove that Nordland was windy. The vertical winds around the 400 meter high Nordlandsnuppen was treacherous. In 1989 there was a near miss, and on 12 April 1990 a Twin Otter crashed over open ocean shortly after departure. The accident killed all five on board, and the airport was temporarily closed. People on Værøy were split in their opinions on whether the airport would be reopened or closed down.
On January 17, 1992, the Ministry of Transport decided to close the airport permanently. The Civil Aviation Administration started investigating an alternative airport solution to Værøy. Røssnesvågen and Kvalnes were considered, but detailed studies of wind conditions showed that none of these options could meet the Civil Aviation Authority's requirements for regularity. The future of air transport to and from Værøy was now at stake. Transport Minister Kjell Opseth envisioned that catamarans could solve the transport needs.
On 1 August 1993 helicopter flights to Bodø was started based on the old heliport at the Hanna Bakken ground. The route was temporary and was operated without state subsidy, but with support from Nordland county. For those who had fought for a stable airway to Værøy, the match was still not over yet. It was important to ensure a permanent helicopter service as part of the STOL network.
The first step was taken in 1995. The helicopter route was then incorporated into the STOL network. In a government message the same year about the "State involvement in regional aviation", the Ministry proposed that the state should take responsibility for the shuttle services to Værøy. The Ministry noted that the solution "is unlikely to be a mere seaborne connection". The Civil Aviation Administration investigated possible locations of a new permanent heliport. Initially the choice was between the old steamship quay and Kvalnes. Later Torvvågen and Tabbisodden came into consideration.
The result was as we know it today with a permanent heliport on Tabbisodden. Construction work started in 1996. The state, represented by the Civil Aviation Administration was builder and paid the feast. The solemn opening of Værøy heliport took place on 15 February 1997 and the heliport was thus incorporated into the rest of the regional grid.
The regularity at Værøy heliport was at 98.2 % in 2009.
It is here at Værøy heliport that this cache is hidden.