Til Hoddøya og Hoddøysand kom tyskerne i 1942 hvor de startet arbeidet med å bygge en kystforsvarsstilling lik de som ble bygd på Utvorda, Merraneset og andre steder i Namsenfjorden.
Hoddøysand ligger på vestsiden av Hoddøya og ble valgt som et velegnet sted for kanonstillinger. Området ligger med god utsyn over fjorden og var dekket av granskog så stillingen var godt skjult fra sjøsiden.
Like utenfor Hoddøysand ligger det et skjær som heter Levra. Omtrent 200 m øst for dette ble det bygd et jernbanespor på 200 m som gikk fra sjøen og opp til brakkeleiren. Der ble alt utstyr til anlegget fraktet og trekk-krafta på denne jernbanelinja var en vinsj som ble drevet av ett dieselaggregat. Store mengder støpsand og singel ble også fraktet denne vegen opp fra fjæra.
Bestefar husket ikke hvor mange nordmenn som jobbet der i anleggstarten, men mange av disse var langveisfarende. På øya var det på den tiden 6 hester. Hesteeierne med doning ble kommandert til forskjellige jobber, noe som var lite populært. Tror det var ca. 120 – 150 tyske soldater og ca. 90 russiske fanger på øya i krigsårene. Er meg blitt fortalt at de russiske fangene stod for det meste av gravingen på kanonstillingene. Og at det var 4 – 5 kanonstillinger og en av disse var ikke klargjort da krigen tok slutt. Som skjold mot sjøsiden ble det satt opp ett kraftig brystvern av stein og betong. Det var også to ammunisjonsbunkere på hver kanonstilling.
Kanonene var 15,5 cm med betegnelse K416(franske) med rekkevidde 17 000 m. Det var også 2 luftvernskyts. Ett var plassert på Sørsand der det fortsatt står en lavett tilbake. Den andre stod ved Håkjerringholet og ble senere fjernet av en bromhandler fra Namsos. I Håkjerringholet ble det også bygd ei kai som ble revet på 50-tallet.
Opp til Vattafjellet, hvor tyskerne hadde ei vakthytte ( kan fremdeles se restene etter denne) , ble det bygd ei tretrapp . Fra vakthytte hadde tyskerne god utsikt og kontroll med området helt til Finnsneset.
For å få drikkevannforsyninger ble det overfor leiren bygd en stor brønn av betong hvor det ble samlet regnvann. Brønnen var lagt slik i terrenget at det var med godt fall ned mot leiren.
Boforholdene til russerne var dårlige. Brakkene var meget primitive og stedet blir på folkemunne fortsatt kaldt for russerleiren. Mat til fangene var det lite av og bestefar fortalte at Arne Lona engang gikk rundt blant husstandene på Hoddøya og samlet mat til fangene. Tror at det måtte være i slutten av krigen og kanskje var en del av tyskerne mer humane, ellers hadde det vel ikke vært mulig å få delt ut mat til fangene.
Noen av de russiske fangene var dyktige folk. De laget flotte malerier malt på porøse plater. Sigarettmunnstykker laget de av blikkbokser og av noe som lignet på plastikk. De laget også pyntegjenstander som besto av et lite tynt kors. På dette satt det fire små fugler. Det var små hull i korset og fra fuglene gikk det hestetagl som var festet til ett lodd. Ved å bevege korset satt fuglene og nikket og spiste.
To ganger rømte det fanger fra Hoddøysand. Første gang var høsten 1944. Da var det to russere som tok ei pram til en tysk soldat som hette Bellmann. De rodde med to sementspader som årer innover til Straumen ved Buvika. Der tok de kontakt med Ågot og Ole Ledang. De var på setra ved gravhaugen som ligger mellom Alteskaret og Buvika. Der fikk de mat og klær og ble holdt godt skjult. Senere ble det loset inn til Ågårdselva der motstandsfolk hjalp dem med å komme seg over grensa til Sverige.
Andre gang tror jeg var da to andre russerne rømte tidlig på vinteren i 1945. De kom springende til Håkilan tidlige i grålysninga. Der tok de en båt og rodde inn over sundet og gikk i land i nærheten av et sted vi kaller for Prinsholet. Johannes og Ivar Bekkavik som er i familie med meg greide akkurat å ro innover og hente båten, som russerne lånte, før tyskerne kom dit. Det gikk rykter om at tyskerne mistenkte Johannes og Ivar for at de hjalp russerne å rømme. Disse to fangene ble senere funnet i setra Mefossan som ligger mellom Oksdølavatna og Beingårdvatne. Det ble fortalt at de to stod og sagde ved da tyskerne kom. De hadde sydd klær av skinnfellene de fant i setra. Hvilken skjebne de to fikk har jeg ikke hørt noe om, men vi kan vel frykte det verste.
Det ble nærmest unntakstilstand på Hoddøya da de to siste fangene rømte. Alle båtene ble hentet og slept til Hoddøysand. Hvor lenge de ble beslaglagt husker jeg ikke, muligens litt over en uke
Sterkeste ”minne” i dag fra krigen på Hoddøysand 1940 – 1945 er fengselet. Det ble bygget i teglstein og hadde 4 celler. Det ble vel benyttet som kakebu for tyske soldater. Restene etter tilfluktsrommet med de tykke veggen står fortsatt .