GRAN:
Fra norsk leksikon:
"Gran, planteslekt i furufamilien. Bartrær med flerårige nåler som sitter enkeltvis på kvistene. 40 arter, de fleste i Øst-Asia, derav mange med meget begrenset utbredelse. Mer utbredt og økonomisk langt viktigere er de nordamerikanske artene, som hvitgran og sitkagran. I Europa er tre arter opprinnelig viltvoksende.
Formering:
Granas hunnblomster er røde mens hannblomstene er gule. Granablomstring av Mikkel52. CC BY SA 3.0
Grana har hann- og hunnblomster på samme tre (sambu). Gran danner hunnblomster av endeknoppen på sideskudd og hannblomster av sideknopper.
En stor andel blomsterknopper fører derfor til at det blir lite nye skudd, samtidig som treet bruker mye ressurser på pollen og frø. Det er derfor liten mulighet for to rike blomstringsår etter hverandre på samme tre.
Grana må ha minst ett år for å opparbeide et nytt overskudd. Hvis været er gunstig under bestøvning, temperaturene høye nok for frømodning, og det er få skader på frøanlegg eller kongler, blir det et frøår. En sikker bestøvning krever varmt og tørt vær under blomstring. Det vil da spres så mye pollen at små vindpust fører med seg en synlig pollensky.
Det enkelte pollenkorn ser ut som et hode med to Mikke Mus-ører hvis du ser på det med sterk forstørrelse. Det meste av bestøvningen skjer fra fedre innen samme bestand, men pollen kan spres mange mil fra fartreet. Frømodningen er avhengig av varmesummen i perioden mellom bestøvning og høsten.
Vanlig gran
Picea abies, er den eneste opprinnelig viltvoksende arten i Norge. Den har kjegleformet vekst med tett bar som dekker stammen helt ned til bakken når treet får stå fritt. Ingen andre trær i Norge blir så høye som granen. I Hurdal og Setskog er målt trær på ca. 40 meter. Tykkelsen er derimot ikke så stor som hos flere andre trearter. Stammer med større tverrmål enn 1 m er sjeldne.
Former og underarter av vanlig gran:
Hengegran, Picea abies f. viminalis, form av vanlig gran som har hengende kvister.
Slangegran, Picea abies f. virgata, sjelden form av alminnelig gran, finnes spredt over hele Norge. Kvistene er lange, ugrenete eller bare svakt grenete.
Kamgran, sort av vanlig gran med lange, hengende smågrener på hovedgrenen.
Sibirgran, Picea abies ssp. obovata, underart som har har kongler med brede kongleskjell. I Norge i det østlige Finnmark, og Trysil.
Utbredelse og biogeografi:
Litt forblåst og pjusekete, men så er det kanskje også verdens eldste tre. En karbon-14-datering viste at de eldste restene av rotsystemet til dette grantreet er 9550 år gamle. Old Tjikko i Fulufjället av Karl Brodowsky. CC BY 3.0
Granen er en av de siste treartene som innvandret til Norge etter istiden. Den er svært livskraftig og har utkonkurrert andre trearter, så den utgjør hovedmassen av skogen i Norge. Gran er det viktigste skogstreet på Østlandet, mye av Sørlandet, i Trøndelag og i den sørlige delen av Nordland. På Vestlandet er gran viltvoksende bare i de innerste delene av fjordene. Den finnes plantet nord til Finnmark. I indre strøk av Troms og Finnmark finnes noen spredte forekomster av en underart av vanlig gran, sibirgran.
Andre arter av gran:
Mange utenlandske granarter er plantet i Norge, dels som park- og prydtrær, dels som treplantninger i skog eller i trebare strøk, særlig på Vestlandet. De viktigste er hvitgran, svartgran, Picea mariana, engelmanngran, Picea engelmannii, sitkagran og orientgran, Picea orientalis. Alle, bortsett fra den siste, stammer fra Nord-Amerika.
Navnet gran brukes også om noen andre slekter i furufamilien: edelgran, Abies, douglasgran, Pseudotsuga, og hemlokkgran, Tsuga.
Fra Wikipedia:
"Gran (Picea abies), også kalt vanlig gran, er et tre i furufamilien. Arten vokser i nordlige strøk i et «taigabelte» rundt Nordishavet og brukes til bygningsmateriale, papir og møbler, samt som juletre. På engelsk heter gran Norway Spruce. Dette kommer av at engelskmennene lærte å kjenne dette treslaget først ved kjøp av trevirke fra Norge. I 1666 brant store deler av London ned, noe som medførte stor etterspørsel etter grantrevirke. I dag er gran det mest dominerende treslaget i Norge, selv om den fortsatt ikke har fått fotfeste på Vestlandet.
Grantrær kan bli opptil 50 m høye. Den har flatrot som vanligvis ikke går lenger ned i bakken enn 1 m. Blomstring i mai. Trekronen er smalt konisk, grenene ofte litt hengende og svaie. Barken er rent brun eller gråbrun, årsskuddene kan være oransjebrune og litt hårete. De er flate under, og har barnåler oppå. Nålene er inntil 10 mm lange og 3 mm brede, mørkegrønne og litt blanke. Unge hunnblomster er rubinrøde og opprette. Konglene kan bli 10-20 cm lange, men sjelden mer enn 3 cm brede, og ofte hengende. Kongleskjellene har rombeform, de er ovale, og spisse ytterst. Et grantre kan i spesielle tilfeller bli ca. 600-700 år gammelt, men roten kan være inntil 10 000 år gammel og avgi nye, genetisk identiske trær som hver for seg gjennomlever fem prosent av rotsystemets levealder.
Granen har evne til å klone seg selv, og overlever derfor under sterkt skiftende klimatiske og biotopiske forhold. I perioder med kulde, som under Den lille istiden i senmiddelalderen, skjøt granrøttene ut lave busker, mens individene i tider med mildere temperaturer blir høyreiste og slanke – som i våre tider.
Varianter omfatter sibirgran (Picea obovata), mens en vanlig form er ormegran (Picea abies f. virgata) med lange og hengende grener som ofte nesten ikke er greindelte."