Eiendommen er tidligere blitt kalt Hommelvikmoan og Vig. Eiendommen ble utskilt fra Hommelvik mellom (gnr. 54/1) i 1853 til Ole Torstensen Wiig. Han drev det stort innen skipsbyggingsindustrien i Hommelvik. Han anla verft ved Nygårdshavn. Her arbeidet omkring 30 mann. Det ble drevet både med nybygg og reparasjoner. I 1876 eksproprierte Staten all grunn langs stranda til anlegg av jernbanen. I 1881 var banen ferdig til Storlien.
I 1888 kjøpte et industriselskap som kalte seg Os- Hommelvikens Kopparværk, tomt av Nygården for å anlegge et smelteverk mellom jernbanen og fjæra. Hovedaksjonæren var svenske industriherrer. Året etter ble det bygd ei smeltehytte med ei stor murpipe og her skulle utprøves en ny metode for å vinne ut gull, sølv og andre metaller av svovelkis og kopperkis. Arbeidsstokken på 50 mann var stort sett svensker. Utbytte svarte ikke til forventningene og allerede i 1892 ble drifta innstilt. Verkets lokaler ble i de følgende år brukt til båtmotorstøperi, tønnefabrikk og kassefabrikk.
Eiendommen Nygården ble rundt 1920 delt i tre parseller. Norges Statsbaner kjøpte den ene parsellen og anla i 1925 et verk for koking av jernbanesviller og telegrafstolper i kreosot på kopperverkets tomt. Før 2.verdenskrig var det mye sesongarbeid, men med krigen ble det helårsdrift, for tyskeerne ville forsere byggingen av Nordlandsbanen og trengte mengder med sviller. Etter krigen arbeidet opptil 50 mann ved impregneringsverket. Men NSB gikk etter hvert over til å bruke betongsviller og trestolper til strøm og telefon ble erstattet med kabler lagt i jorda eller store stålkonstruksjoner. Virksomheten på Nygården ble avvikla i 1975/1976. Husene og pipa ble revet, kaia ble stående i flere år, men ble tilslutt i samråd med NSB revet av Malvik Båtforening som nå holder til på den gamle industritomta.
