Dette er andre cache i Høybråten KFUK-KFUM speidernes Geocache-serie "Speiderstien". Vi speidere henger oss på tanken om at det er lettere å komme seg ut på tur om det er noen mål underveis. I denne serien vil vi ta dere fra vårt nærområdet på Høybråten og ut på tur i Østmarka i retning Mariholtet. De fleste cachene vil befinne seg i nærheten av Ellingsrudelva/Elvåga. Siden geocachene frir til «snikeren» i oss, vil flere av cachene inn mot Mariholtet ligge på Østsiden av Elvåga. Her håper vi at de vil være godt beskyttet fra mugglere av Jotnene, som ifølge norrøn mytologi bor her. Mer om dette på en seinere cache!
Per i dag finnes det utrolig mange geocacher, nesten overalt. Området du vil bevege deg gjennom er intet unntak, så fullfører du hele løypa vil du ha mulighet til å få med deg flere enn de i denne serien. Her ved cache nr. 1 vil du i tillegg kunne ta både Oslo Bygrense - Oslo City Boundary #4 og En liten oase ved motorveien (julekalender 2014). På ferden videre vil man ganske fort komme til to til som også markerer Oslo Bygrense. Deretter kan man kutte gjennom til Karolinerveien, for så å legge inn en svingom om Munkebekken. Eventuelt gå rett på i retning Mariholtet. Muligheten er altså mange!
Som ivrige turgåere i Østmarka må vi ikke glemme å anbefale Mariholtet Sportsstue som rasteplass og tilbyder av velfortjent vandrepremie! Hva kan vel slå en rykende fersk bolle her etter et par timer ute i skogen?!
Nå gjenstår det bare å si god tur!
Her følger litt lokalhistorie for den interesserte:
Høybråtens paradegate - Bergtunveien
Veien har navn etter eiendommen Bergtun som ligger i nr 3, og er vel den første veien som ble anlagt på Høybråten. Den har nok i alle år vært Høybråtens "paradegate", blant annet fordi skolen ligger her og alle barnetog passerer derfor her på 17. mai.
Til tross for lang vei til nærmeste jernbanestasjon oppsto det tidlig et eget samfunn her rundt toppen av Høybråtenområdet. Grunnen til at det var her de første etablerte seg har nok den enkle forklaring at det var her i Bergtunveien de fikk utsikt fra hyttene sine. Og utsikt var nok en luksus for alle de som kom hit fra trange mørke bygårder hver lørdag.
Dette samfunnet som i de første årene besto av hytter utviklet seg raskt, og stiftet allerede i år 1905 velforeningen Høybråten Nybyggerforening, som gjennom mange år skulle bli en viktig pådriver for videre utvikling på Høybråten og Stovner.
I 1904 stod Robsrud stasjon(senere Lørenskog) ferdig. Det var rundt disse tider at Anton Tschudi kjøpte Anton Tschudi kjøpte opp Øvre Høybråten gård og begynte å selge tomter. Når han så også får kjøpt Stovnereiendommen på sørsiden av jernbanen begynte de første nybyggerne å etablere seg i Elveveien (senere Nuggerudveien) og området rundt.
I de første årene fra 1910 og utover var det ikke krav til kommunalt vannledningsnett for å få tillatelse til å bygge, det var nok med en brønn på eiendommen. Kloakken kunne ledes til nærmeste bekk bare boligen hadde bygget en septiktank. Dette gjorde det lettere å få bygd seg et hus her. Likevel skjøt ikke utviklingen fart før en del år senere da årene både under og etter første verdenskrig naturlig nok kjennetegnes av stor knapphet på varer, ikke minst byggevarer.
Nye bygningsforskrifter som kom i år 1924, la også en stor demper på byggeaktiviteten. Og de som hadde fått innlagt kommunalt vann måtte bruke utedoen som alle andre, for kloakknettet klarte dessverre ikke å ta unna det som kom fra vannklosettene. Heller ikke vannledningene hadde god nok kapasitet. Det merket folk her i området når folk ville vanne hagene sine. Noen mistet rett og slett vannet.
Heldigvis kunne skolen tilby en del fasiliteter.
Høybråten skole
Høybråten skole som ligger i Bergtunveien 9, er en skole som heller ikke kom uten et sterkt engasjement fra befolkningen. Men i 1922 sto skolen ferdig. I underetasjen fikk Høybråten i 1925 et kjært og mye brukt folkebad, bad hjemme hos folk kom først 50 år senere. Syv år senere fikk skolen også et tilbygg. Da ble det plass til et sted å servere skolefrokosten i underetasjen. Skolefrokosten ble innført på skolen i 1949. I mellomtiden måtte elevene spise sin medbrakte matpakke i skolegården, med det lille utvalget av pålegg som var å få tak i. Drikke hadde de fått med hjemme i fra på en flaske, og det var ofte saft på disse flaskene, for melken kunne lett bli sur hvis det var varmt i været.
Men så kom skolefrokosten i gang og elevene fikk egen spisesal. Maten smakte godt og ungene fikk spise seg gode og mette. Melken ble servert på melkeflasker som ungene også drakk fra.
I 1955 hadde skolen 500 elever noe som fikk skolen til å be om større plass. Så 22. juni 1961 ble skolepaviljongen med aula i underetasjen offisielt innviet. Her fikk småskolen holde til. I 1999 måtte bygningen dessverre fraflyttes på grunn av soppskader mm. Brakker ble løsningen i stedet. Skolen trengte en rehabilitering og løsningen syntes å ligge i å selge skolen til private og deretter leie den. Dette ble vedtatt i Oslo bystyre 22. juni 2005.
Holmsens Magasin
Det er ikke lite historie i veggene i bygget på toppen av «Nilsebakken». Ja, for selv den bratte bakken utenfor har fått navn etter familien som har drevet forretningen i alle disse årene. Det var Harry Nilsen som startet butikken, på tomten Bergvang helt tilbake i 1935. Det var også han som ga butikken navnet Høybråten Isenkram og Malevareforretning.
I begynnelsen solgte de også kjøkkenartikler og leker – i tillegg til det en isenkramforretning inneholdt. På den tiden var det mange nyetablerte småbarnsfamilier på Høybråten, noe som også ga forretningen et grunnlag.
Under krigen okkuperte tyskerne butikkens garasje, men driften gikk likevel som normalt. Familien fikk imidlertid noen dramatiske etterkrigsår. I 1947 døde Harry av tuberkulose. Han ble kun 37 år gammel. Tilbake satt enken Edith med de tre barna Steinar, Runi og Tor. Hun var imidlertid ikke av den sorten som ga opp. Hun tok handelsskolen og fikk handelsbrev for å få rett til å drive butikk. Hun drev butikken alene i rundt fem år før hun i 1952 giftet seg med Tor Holmsen, som var utdannet elektroinstallatør.
Frem til det var slutt var det et velassortert magasin som hadde det meste til hus og hjem. Og fra november 2002 også posttjenester.
En tradisjon som ble holdt ved like siden 1980, var julegrantenningen utenfor Holmsens magasin. Denne kvelden er plassen foran forretningen fylt til trengsel for å høre musikk og et ord fra presten. Og fra 1983 har Høybråten Indremisjon invitert på kaffe og kaker på bedehuset etterpå. Men denne tradisjonen ble senere flyttet til Høybråten park.
Vardeheim
Vardeheim er Høybråten småbrukerlags forsamlingslokale. Vardeheim, som var ferdig i 1916, var lenge småbrukerforeningens samlingssted. Og ble fort, sammen med Folkvang, en av bygdas to storstuer.
Vardeheim eies i dag av Losje Haakon og brukes mye som selskapslokaler. Vardeheim er storstue for møter, fester og ikke minst de intime jazzkonsertene som ble avholdt fra 1985. "Jazz på Vardeheim" er en liten, intim jazzklubb stiftet av lokale musikere fra Høybråten øverst oppe i Akersdalen, i 1985 i den ånd at det er gøy å spille jazz. Helt siden krigen har det vært et jazzmiljø på Høybråten.
Stovnerbrua
Stovnerbrua, som siden den ble bygget i 1916, har vært hovedforbindelsen for biltrafikk mellom Høybråten og Stovner. Tidligere, altså før 1966, gikk det også å kjøre en personbil under jernbanen ved Haugenstua. Men i dag er den muligheten stengt.
Da Stovnerbrua ble helt ferdig i år 1916 ble det endelig kjørevei til Høybråtenområdet den veien også. Og ble den viktigste veien for nybyggerne etter at Stovnerveien var bygget helt ferdig i år 1926.
Bygging av Stovnerveien tok tid og veien ble ferdigstilt i etapper, der veien var ferdig frem til Tjonerudveien i år 1918, og først seks år senere var Stovnerveien ferdig frem til Haugenstuveien. Derved hadde Stovner fått en brukbar vei til Lørenskog jernbanestasjon.
En dramatisk lørdagskveld
5. august 1944 gikk to ektepar sin vanlige kveldstur mot Langvannet nær Lørenskog jernbanestasjon. Tidligere på ettermiddagen var området fullt av tyskere, og folk fra Statspolitiet som bestod av nordmenn som hadde sverget troskap til den nye nasjonalsosialistiske ordningen.
Ved Jernbanestasjonen sto det vakter som kontrollerte hver eneste person som befant seg i området, men sent på ettermiddagen hadde alle pakket sammen og forlatt området. Da de to ekteparene nærmet seg vannet dukket det plutselig opp en blodig mann i bare sokkelesten, ravende ut fra et tornekratt ved veikanten. De skjønte etter hvert at dette var den etterlyste "forbryteren" som nazistene hadde vært på jakt etter hele den ettermiddagen.
Mannen, Anders Ekanger, hadde blitt arrestert tidlig samme morgen, etter å ha reist med toget til Bryn med 7000 illegale aviser som skulle leveres videre. Men i stedet for de rettmessige mottakerne var det Statspolitiet som dukket opp. Etter et brutalt forhør på Victoria terrasse hvor han ble slått og sparket, gikk ferden i bil opp til Lørenskog for å finne trykkeriet som skulle ligge der.
Da han ble arrestert og påsatt håndjern hadde han fått lirket pistolen sin under baksetet på den bilen som transporterte dem til Victoria terrasse, og Ekanger ble snart klar over at det var den samme bilen som transporterte dem til Lørenskog.
Anders Ekanger ble sittende igjen i bilen uten håndjern da de to Stapofolkene gikk ut av bilen, noe som skulle koste dem livet. Ekanger fant igjen pistolen sin under setet og skjøt begge Stapofolkene bakfra. Han fikk tak i en sykkel og rømte fra stedet, men etter en liten stund mistet han kontrollen på sykkelen og falt av. Han greide å komme seg i dekning i en grøft som lå skjult bak noen tornebusker og bringebærkratt, og her lå han stille i mange timer mens han registrerte den ståheien som nedskytingen hadde satt i gang.
Etter å ha fått forsikringer fra de to ekteparene om at nazistene hadde reist, satte han seg på sykkelen og syklet til noen venner som bodde på Høybråten. Der fikk han nattelosji på en låve i nærheten. Etter å ha ligget i dekning i noen uker på en hytte i Skedsmo, fikk Anders Ekanger hjelp til å komme seg over til Sverige.
For mer lokalhistorie, se http://archive.is/www.stovnerporten.no