Den store døden. Intet mindre. Det er den du møter her. Noen møter den daglig. Det går bra det også, men det er likevel noe fryktinngytende over dette navnet og stedet. Nesten som om den lille døden ville vært et hyggeligere møte. Den ligger like i nærheten, mildere, flatere, men lengre og kanskje like pinsom.
Den store døden. Som akebakke er den rask, skummel og kort. Som oppoverbakke lang, bratt, hard, pinefull. Den som har gått opp her, vet det. Den som har trillet sykkel opp her, vet det. Den som har gått av seg skoene på vei opp her med tvillingvogn foran seg, vet det i alle fall.
Den store døden, altså. Storebroren til den lille. I denne formen slipper man riktignok fra det i live, et møte med den store døden. Den lille også, forsåvidt. Hadde man bare vært helt sikker på hvor denne lille faktisk befinner seg. Det finnes forskjellige svar på dette i nabolaget.
Men den store er alle sikker på. Den store, det er denne. Bakken. Akebakken. Skibakken. Oppoverbakken. Den lange. Den bratte. Den skremmende. Men som likevel lar en slippe med skrekken. Hver gang. Gang etter gang. Også de gangene du går en annen vei for å slippe å møte den store døden. Den som er større enn de andre: Storedøden.