Kleberstein
Kleberstein er en metamorf bergart. Metamorfe bergarter er dannet ved omvandling av andre bergarter, ved et annet trykk og annen temperatur (oftest høyere) enn opprinnelig. Metamorfosen kan bestå i omkrystallisering uten endring av den kjemiske sammensetning, som når kalkstein går over til marmor, eller ved endringer i den kjemiske sammensetningen, enten ved at stoffer fjernes eller ved at de tilføres (metasomatose). Blir omvandlingen så sterk at bergartenes karakter utviskes, får man migmatitter, blandingsbergarter.
Kleberstein er en metamorf bergart som hovedsakelig består av de magnesiumrike mineralene talk, kloritt og magnesitt. I tillegg kan den inneholde varierende mengder amfibol, serpentin, glimmer og oksydmineraler. Det er talk og kloritt som gjør bergarten bløt og smidig. Kleberstein er dannet ved metamorfose (omdanning) av olivinstein, peridotitt og andre magnesiumrike magmatiske bergarter, samt serpentinitt. For at de vannholdige mineralene talk og kloritt skal dannes må det være vann til stede under metamorfosen.
Kleberstein er en myk bergart, og kan derfor lett skjæres med kniv. En annen viktig egenskap ved kleberstein er at den er svært varmebestandig, og egner seg derfor svært godt til bruk i ovner o.l. Den reneste sorten kleberstein er dannet ved metamorfose av serpentinitt mens de mer urene sortene er dannet av omdanning av gabbroide bergarter. Fargen på kleberstein er grønnhvit til mørkegrønn, ofte også med rustfargede felter.
I Norge er det forekomster av kleberstein i alle fylker bortsett fra Vestfold og Vest-Agder.
Mange navn
Kleberstein har hatt mange ulike betegnelser. En vanlig betegnelse, som ikke brukes lenger, var grjótstein. Ordet grjótstein er sammensatt av det gammelnorske ordet grjót og ordet stein. Ordet gryte er avledet av grjót, siden den varmebestandige og lett formbare klebersteinen var det foretrukne materialet til vikingtidens kokekar. Ordet grjót ble i norrøn tid særlig brukt på bergarter brukt i husgeråd, slik som kleberstein og skifer. Esja er en annen norrøn betegnelse på kleberstein.
I moderne tid har betegnelsene fettstein, mjukstein, vekstein og grøtstein blitt benyttet istedenfor kleberstein. Den siste – grøtstein – er en moderne variant av grjótstein.
Som alle disse ulike betegnelsene på kleberstein viser, har bergarten noen særegne egenskaper. Noen av betegnelsene viser til hvordan overflaten til bergarten kjennes når man tar på den, nemlig «fettete», «glatt» eller «såpete». Dette skyldes at hovedbestandelen i kleberstein er mineralet talk.
Bruksområder
Fordi steinen er så myk og lett å forme, er den blitt mye brukt.
I førmoderne tid har kleberstein blitt benyttet til ulike former for husgeråd. Kar av kleber er kjent fra yngre bronsealder og frem til slutten av førromersk jernalder. Kar av kleberstein ble brukt ved inngangen til vikingtiden (rundt 800 e.Kr), da karproduksjon nærmest kan karakteriseres som masseproduksjon. Karene var en viktig handelsvare for vikingene, og i en utgraving i den gamle vikingbyen York i England har man funnet kokekar hvor man kunne spore kleberen tilbake til bruddene på Bårstad som ligger på Lalm i Vågå kommune på grunn av den spesielle sammensetningen av kleberen der. Kar av kleber utkonkurrerer nesten helt den lokale keramikkproduksjonen i Norge i denne perioden. Kleberstein var en bedre investering, for et ødelagt keramikk-kar måtte kastes, men en sprukken klebersteinsbolle kunne repareres med jernkramper.
Kleberstein ble benyttet i tilvirkning av koke- og forrådskar, spinnehjul, mortere, støpeformer, avlsteiner, smeltedigler og ulike former for lodd og vekter (til fiske eller tekstilarbeide), fra forhistorien og frem til 1800-tallet. Fiskesøkker ble også kalt jarstein. Mange av disse produktene har trolig blitt tilvirket som sekundære produkter av ødelagte kar. Kleberstein er lett å bearbeide og ble utskåret på kunstferdig vis på gravminner, særlig i Gudbrandsdalen. Andre viktige bruksområder har vært som byggemateriale i mange av de norske steinkirkene. Blant annet er Nidarosdomen bygd i kleberstein. Stavanger domkirke, Utstein kloster, Moster gamle kirke og Mariakirken i Bergen er også eksempler på byggverk med stort innslag av kleberstein.
På 1900-tallet har kleberstein særlig blitt benyttet som materiale i gravsteiner og i peiser og ovner på grunn av steinens gode varmelagringsegenskaper. Siden kleberstein tåler sterk oppheting, har den vært et gunstig materiale mht metallarbeide.
Kjelda ved Piggåsen
Fordi steinen er så myk og lett å forme, er den blitt mye brukt.
I førmoderne tid har kleberstein blitt benyttet til ulike former for husgeråd. Kar av kleber er kjent fra yngre bronsealder og frem til slutten av førromersk jernalder. Kar av kleberstein ble brukt ved inngangen til vikingtiden (rundt 800 e.Kr), da karproduksjon nærmest kan karakteriseres som masseproduksjon. Karene var en viktig handelsvare for vikingene, og i en utgraving i den gamle vikingbyen York i England har man funnet kokekar hvor man kunne spore kleberen tilbake til bruddene på Bårstad som ligger på Lalm i Vågå kommune på grunn av den spesielle sammensetningen av kleberen der. Kar av kleber utkonkurrerer nesten helt den lokale keramikkproduksjonen i Norge i denne perioden. Kleberstein var en bedre investering, for et ødelagt keramikk-kar måtte kastes, men en sprukken klebersteinsbolle kunne repareres med jernkramper.
Kleberstein ble benyttet i tilvirkning av koke- og forrådskar, spinnehjul, mortere, støpeformer, avlsteiner, smeltedigler og ulike former for lodd og vekter (til fiske eller tekstilarbeide), fra forhistorien og frem til 1800-tallet. Fiskesøkker ble også kalt jarstein. Mange av disse produktene har trolig blitt tilvirket som sekundære produkter av ødelagte kar. Kleberstein er lett å bearbeide og ble utskåret på kunstferdig vis på gravminner, særlig i Gudbrandsdalen. Andre viktige bruksområder har vært som byggemateriale i mange av de norske steinkirkene. Blant annet er Nidarosdomen bygd i kleberstein. Stavanger domkirke, Utstein kloster, Moster gamle kirke og Mariakirken i Bergen er også eksempler på byggverk med stort innslag av kleberstein.
På 1900-tallet har kleberstein særlig blitt benyttet som materiale i gravsteiner og i peiser og ovner på grunn av steinens gode varmelagringsegenskaper. Siden kleberstein tåler sterk oppheting, har den vært et gunstig materiale mht metallarbeide.
Dagbrudd ved cache koordinatene (N 59° 57.405 E 011° 12.928)
Det åpne dagbruddet her skiller seg fra de smale, dype gruvegangene nede i lia. Her har man arbeidet bare i den ytterste og lett tilgjengelige delene av fjellet. Etter å ha arbeidet seg innnover et stykke har man gått løs på 'taket'. For å komme til kleberen har man vært nød til å fjerne et lag av gråstein på opptil en halv meter. I dette bruddet står det alltid vann.
Logging:
For å logge denne må du sende svarene til CO via profilen på Geocaching.com.
Du kan logge med en gang svar er sendt CO. Om det er spørsmål vedr. dine svar tar CO kontakt. Logging uten svar til CO blir slettet uten kommentar.
Spørsmål 1. På koordinaten N 59° 57.407 E 011° 12.960 ser du strukturer i steinen under et overheng. Dette kan være naturlige strukturer eller et påbegynt emne. Hva er fargene på bergarten og hvilke farge har 'sanden'. Hvorfor tror du 'sanden' har en annen farge?
Spørsmål 2. På koordinaten N 59° 57.405 E 011° 12.928 ser du på veggen et påbegynt emne. Hva tror du steinhuggeren har tenkt å lage her?
Spørsmål 3. Kjenn på steinen, hvordan føles den? Hvilke mineraler bidrar til denne overflaten?
Spørsmål 4. Mens klebersteinen de fleste steder er blitt utvunnet i dype ganger inn i fjellet, har man her steinbrudd i overfalten. Hva kan grunnen være til dette?
Spørsmål 5. På koordinaten N 59° 57.353 E 011° 12.927 står du på en forhøyning. Hva tror du hvor du står på?
Spørsmål 6. Frivillig. Et bilde er alltid morsom :)
Merk at gruvegangene ikke er sikret. All ferdsel i området foregår på eget ansvar!