Granbarkbille, Ips typographus, sett ovenfra.
Arten er utbredt over hele landet der grana vokser naturlig, samt i en del plantninger. Ellers finnes den over det meste av Nord- og Mellom-Europa og østover gjennom Asia til Japan. Granbarkbillen er det mest skadelige insektet på eldre skog i Norge, fordi den er i stand til å drepe friske trær i enormt antall når den har utbrudd.
Barkbilleangrepet skog
Billen er ca. 6 mm lang. Den er svart eller svartbrun med brune antenner og ben. I likhet med hos andre barkbiller i slekten Ips danner bakre del av dekkvingene en grop med flere store tagger på hver side. Utviklingstiden er 1 år: Hovedflukten foregår fra midten av mai og utover sommeren. Temperaturen bør være 18-20 °C for at flukten skal starte for fullt. Arten er polygam, dvs. for hvert innboringshull er det er flere hunner som lager hver sin morgang. Hannen anlegger et parringskammer i innerbarken. Fra parringskammeret gnager 1-4 hunner ut ca. 10 cm lange morganger. Disse går på langs av vedens lengderetning og hunnen legger egg langs begge sider av morgangen. Larvene gnager seg ut fra morgangen og etterlater seg larveganger som blir gradvis bredere. Larvene er vanligvis ferdig utviklet fra midten av juli. De forlater mortreet i løpet av august-september og overvintrer i skogbunnen.
Granbarkbillen er den eneste primære barkbillen i Europa, og er i stand til å drepe friske grantrær i stort antall hvis billebestanden er høy nok. Vanligvis er billene for fåtallige til det, og da yngler de i vindfelte trær, grovt hogstavfall og tømmer som ligger igjen i skogen når billene flyr. Den kan også angripe svekkede trær, for eksempel slike som er eksponert i kanten av nye hogstflater. Masseangrep oppstår gjerne etter kraftig tørke eller store stormfellinger som gir gode yngleforhold for billene. Den økte billepopulasjonen kan etterhvert gå løs på helt friske trær. Billen overmanner trærnes forsvar og dreper dem gjennom synkroniserte masseangrep der flere tusen biller kan angripe et tre i løpet av noen få dager. Angrepene koordineres av billenes feromoner, som er flyktige forbindelser som virker tiltrekkende på artsfrender av begge kjønn. Billene har også med seg en patogen sopp (Ceratocystis polonica) som trolig hjelper dem med å ta livet av trærne. Drepte trær forekommer gjerne i grupper av varierende størrelse. I Norge har granbarkbillen hatt flere store utbrudd der den har drept millioner av trær, senest på 70- og 80-tallet da ca. 3 millioner trær ble drept årlig i Østlandsområdet. Det viktigste mottiltaket er god skoghygiene, dvs. at trær fjernes raskt etter stormfellinger, at ubarket virke ikke lagres i skogen utover sensommeren, og at hogstavfall ryddes (jfr. «Forskrift for tiltak mot insektskader, m.v. på skog»). Man bør heller ikke la grana stå hogstmoden for lenge, særlig ikke på høye boniteter.
Billene fanges i feller med feromoner som lokkemiddel - slik det er gjort siden 1979.
Feromonfeller har blitt benyttet for å redusere billepopulasjonen på regionalt nivå, og slike feller brukes også til å overvåke granbarkbillens bestandsutvikling.
Av nær 6.000 barkbillearter i verden kan en håndfull angripe og drepe levende trær i stort antall; hos oss kun granbarkbillen.
I samarbeid med skogbruksetaten, utfører Skog og landskap en årlig registrering av barkbillebestanden i Norge.
Opplysningene er hentet fra NIBIO: Norsk Institutt for Bioøkonomi.
