Historien er gjenfortalt nøyaktig slik den ble fortalt av selveste Overlensmann Buford T. Justice himself.
Han hadde sitt embete her innpå skogen på slutten av 1700-tallet inntil han gikk av med AFP og flyttet til Spania.
«Som overlensmann måtte jeg i min tid ta hånd om både mordere og twistranere. Det kunne føre til mang en risikofylt situasjon (jfr GC7FKVW).
Her skal jeg fortelle om en sak som ikke førte til farlige situasjoner av noe slag, men som er ganske beskrivende for hva folk innpå skogen her har brukt fritiden sin til gjennom generasjoner Det er ikke alltid så moro å måtte avbryte folk som utøver sin hobby, men loven er klinkende klar på sine områder.
Finnskognissen har alltid vært kjent for de fleste. Noen får til og med besøk av den stupfulle skjeggete fremtoningen en gang i blant. Som regel forstyrrer han folk på selveste julaften.
I motsetning til de fleste finnene som kom hit til Finnskogen på 1600-tallet kom ikke Finnskognissen fra Savolax, men derimot fra Rovaniemi. De fleste som kom hit fra Finland rømte hjemlandet fordi de ikke hadde flere cacher å logge, de hadde logget alle aktive cacher. De var også sterkt plaget av at cachene deres ble mugglet av kosakker og bolsjeviker. Her fant de nytt land med tanke på nye utlegg, et eldorado for cachere. Finnskognissen derimot flyktet fra Rovaniemi fordi det var så mange nisser og turister der.
Han klarte seg forholdsvis bra der han bodde alene i den vesle lortete stua si borti høgget her, men han var plaget av et aldri så lite problem. Han var så fryktelig glad i akevitt, og akevitt var dyrt også på den tiden. Den usle nisselønna strakk rett og slett ikke til.
Han visste at slike godsaker kunne lages hjemme, men han hadde ingen anelse om hvordan det skulle gjøres. Gjentatte googlinger gjorde ham bare enda mer forvirret.
Han fant ut at han måtte få litt hjelp...
KiilpisjärviEk var en lærd mann som var lykkelig gift med KiilpisjärviHøy. De bodde i ei koselig lita stue rett borti høgget her. EiSaaPeittää var navnet på den lille husmannsplassen. KiilpisjärviEk og KiilpisjärviHøy hadde gjennom livet livnært seg ved å tilføre de lokale rampungene ny kunnskap. Siden barna på denne tiden bare gikk på skolen en dag i året, hadde de hatt mye fritid som ble benyttet til geocaching.
Finnskognissen visste at KiilpisjärviEk var overprofessor i kjemi, og dette ville han dra nytte av. En dag de tilfeldigvis møttes, passet nissen på å nevne at det var store muligheter for ekstra stor og fin julegave til KiilpisjärviEk hvis han ville være litt hjelpsom. Dette var selvsagt så fristende for kjemieksperten at han gikk med på det. Gjennom mange lyse sommernetter smidde de apparatur og blandet diverse bakervarer med vann for å få det perfekte resultat. Etter å ha gått igjennom bevisene i ettertid må jeg innrømme at de gjorde en god jobb...
KilipsjärviHøy var derimot ikke så begeistret for det mannen hennes nå hadde blitt med på. For det første savnet hun den høylytte snorkingen til mannen sin om natta. Hun likte heller tanken på at dette de drev med var ulovlig.
Det var kanskje ikke så merkelig at hun en dag oppsøkte meg på overlensmannskontoret. Jeg satt som vanlig med bena på bordet og koste meg med sjokoladekake da det banket forsiktig på døra. Jeg gumlet ferdig, rapte og klødde meg litt i skrittet før jeg vennlig brummet «kom inn». Inn kom KiilpisjärviHøy med ei gedigen sjokoladekake under armen.
Hun fikk en ren grankubbe å sitte på, hvoretter hun forklarte sitt ærende. Sjokoladekaken skulle jeg få hvis jeg klarte å holde rullebladet til mannen hennes rent. Siden sjokoladebaksten hennes var viden kjent over skogen for å være så god, gikk jeg med på betingelsene.
Etter å ha spist kaken til frokost neste dag måtte jeg skride til verket. Jeg måtte gå til Finnskognissen for å beslaglegge utstyret han og KiilpisjärviEk hadde benyttet til sin nye hobby. Men jeg kom ikke langt, idet jeg skulle krysse den frådende Emtbekken kom jeg over en annen kriminell, TjuvjegerOlet som måtte arresteres for andre grufulle forbrytelser. Så beslagleggelsen måtte vente en dag til.
Dagen etter var jeg på nytt på vei til lortbua til Finnskognissen. Det jeg ikke visste var at han hadde sittet bak ei bustegran i nødvendig ærend dagen før og sett at jeg var på vei mot bua hans.
Finnskognissen hadde luktet lunta, og tatt sine forholdsregler. Han hadde gjemt unna både dunk og stigerør i skogen.
Det eneste jeg fant av bevis, var ei oppskriftsbok og en liten dunk med ferdigvare. Dette tok jeg med for å kunne tiltale nissen for sin hjemmebakst.
Vel tilbake på kontoret ringte nissen. Han hadde et forliksforslag. Det gikk ut på at jeg måtte glemme hele saken i bytte mot en av KiilipisjärviHøy's sjokoladekaker i julegave. Hvem i all verden kan si nei til en slik deal???
Slik gikk det til at saken løste seg i all minnelighet, og alle ble fornøyde. Både julesjokoladekaken og beviset smakte fortreffelig.
For de spesielt interesserte gjengir jeg her et lite utdrag fra den beslaglagte oppskriftsboken som nissen visstnok hadde skaffet via finske slektninger:
Finsk tyttebærlikør (1 porsjon):
1 tyttebær
1 sukkerbit
10 liter hjemmebakst.
Blandes godt.
Finsk akevitt (1 porsjon):
2 tørre furukongler
10 liter hjemmebakst
Blandes godt. La stå et par timer hvis du orker å vente.
Satsdunken klarte jeg aldri å finne, men kanskje du klarer det?»