Fridtjofs gate løper østover fra Orknøygata (Vålerenga skole) til Etterstadgata.
Den er oppkalt etter Fridtjov den frøkne (djerv, herdig) som du kan bli kjent med i Soga om Fridtjov den frøkne, Friðþófsrimur. Den dreier seg om den største og sterkeste av alle menn i Sygnefylket som likevel var en vennlig og godt likt fyr.
Han ville ha kongsdattera, Ingebjørg den fagre, til kone, noe Kong Beles sønner, brødrene hennes, satte seg kraftig imot, fordi han var av for lav rang til at han kunne bli hennes.
Han besøkte henne likevel, og de overnattet også sammen i Baldershagen, en gård vest i fylket og et strengt hellig sted der "ikkje skulle karar ha samkvem med kvinner".
Brødrene hennes blei sinte på Fridtjov og var misunnelige av flere grunner. Han var den gjeveste av karene i bygda. "Fridtjov vart den frægaste mann og stod raust i alle manndomsprøver". De avslo derfor bastant hans framstøt for å få gifte seg med henne. Dette tok ikke Fridtjov lett på, og han sa fra seg alle forpliktelser over for kongssønnene.
Kongssønnene ble ytterligere sinte da Fridtjov avslo å ville hjelpe til med å beskytte kongens eiendom mot truslene fra Kong Ring. Han gikk tvert imot heller i kompaniskap med Ring, og Fridtjov blei derfor fordrevet hjemmefra.
Soga forteller så om alt Fridtjov bedrev. Blant annet om reisa hans til Orknøyene som gjør det naturlig at gata ligger der den ligger.
Da han kom tilbake hadde han oppnådd såpass ry at han fikk jarlestatus av Kong Ring og styringsmakt. Kongen døde sånn passende like etter og gjorde Ingebjørg til enke. Da var det blitt mulig med giftermål med Fridtjov, og så levde de lykkelig alle sine dager.
Soga om Fridtjov den frøkne antas å være skrevet en gang på 1300-tallet. Den blei første gang oversatt av Ivar Aasen til nynorsk i 1858 og finnes utgitt av Det norske samlaget i serien Norrøne bokverk i 1976. Den anses ikke for å være biografisk, mer som et lærestykke om at vil du så kan du, at ikke alle har mulighet er utelatt.