Man kan ha det gøy på mange måter her på landet. Geocaching er en av de. Ikke alle cacher er like morsomme, tvert i mot - de kan være frustrerende, irriterende og kan få en til å lure på hvorfor man i all verden driver på med denne hobbyen. Vi håper derfor at disse cachene ikke setter grå hår i hodet på deg, men blir satt pris på og kanskje få deg til å smile, slik at du etter et besøk kan si at du har hatt det gøy på landet.
Når man har cachet en stund i Norge vil man sannsynligvis ha stiftet bekjentskap med de vanligste nåletrærne: gran, furu og einer. Denne cachen er en hyllest til disse vintergrønne sliterne som skjuler veldig mye plast i de Norske skoger.
GRAN - Picea abies
Grantrær blir normalt 10-30 m , men kan nå en høyde på 50 m. De kan bli inntil 400 år gamle. Hovedstammen er rett, og trekronen har en smalt konisk form. Unge trær har en lysebrun og glatt, forholdsvis tynn bark, mens eldre trær får rødbrun eller grå ytterbark som sprekker opp i skjellaktige barkflak.
Greinene sitter i kranser oppover stammen, og det dannes en ny krans for hvert år. De øverste greinene er vanligvis svakt oppoverbøyde, mens de nedre greinene gjerne er hengende. Barnålene er 10-25 mm lange, stikkende, og rent grønne av farge. De sitter festet enkeltvis direkte til greinene, i motsetning til nålene hos edelgranarter (Abies spp.) hvor nålene er festet til greinen med en sirkelrund skive. På greinene som vender mot sola har nålene et kvadratisk tverrsnitt, på greiner på skyggesida er de mer avflatet. Normalt sitter nålene på treet i 7-10 år.
Hann- og hunnblomster sitter på det samme treet, hannblomstene på hele treet, men mest nederst, mens hunnblomstene for det meste sitter i toppen av treet. Hannblomstene er røde med lysegrønne skjell under. Hunnblomstene sitter på enden av årets vekst og er arrangert i ovale til sylindriske, grønne eller røde kongler som står opprett under blomstringen. Pollenet spres i enorme mengder med vinden i mai-juni. Etter bestøvningen skjer befruktningen, og frøene modner i løpet av høsten. Frøspredningen skjer ikke før påfølgende vår. De modne konglene er 10-20 cm lange, har harde, rombeformede kongleskjell, og under hvert kongleskjell sitter det to frø med vinge. Modne kongler er hengende, og kan i enkelte år forekomme i store mengder (såkalte kongleår).
Gran er en svært formrik art, og mange avvikende former har fått egne sortsnavn.
Gran finnes utbredt gjennom Russland, Nord-Europa og Mellom-Europa, og strekker seg så langt sørover som til fjellområdene på Balkan. I Nord-Europa vokser gran både på fjellet og i lavlandet, mens treslaget i Mellom-Europa hovedsakelig finnes i fjellområdene.
I Norge er gran vanlig på Østlandet og Sørlandet. Viltvoksende gran er sjelden på Vestlandet, men fra Trøndelag og nordover til Nord-Rana og Saltdal er grana skogdannende, og i nord finnes den fortrinnsvis på vestsiden av fjellene. I Nord-Norge er det naturlig granskog i Nordreisa, Karasjok og Sør-Varanger. På Østlandet er gran skogdannende opp til ca. 1000 moh., og enkeltindivider kan gå så høyt som til 1350 moh.
FURU - Pinus sylvestris
Furu er et stort, eviggrønt bartre som under gode vekstforhold, og i tett bestand, kan bli drøyt 30 m høyt. På store trær er stammene rette, og de har i toppen en skjermformet krone med relativt få, men kraftige greiner. Eldre trær slutter å vokse i høyden, og breier seg i stedet ut til sidene slik at kronen får en typisk flat form.
Som ung er barken tynt papiraktig og lysebrun eller rødlig, men med alderen blir den grov og gråbrun av farge. De 3-7 cm lange nålene er stive og snodde, blålige eller grågrønne av farge. De sitter parvis på kortskuddene, og faller av etter 2-5 år.
Hann- og hunnblomster sitter på det samme treet. Hannblomstene er svovelgule, sitter ved basis av de nye årsskuddene og produserer enorme mengder pollen om våren. Hunnblomstene sitter i spissen av årsskuddene og er kulerunde, ½ cm lange og mørkerøde. Etter pollineringen bøyer hunnblomstene seg nedover, vokser i et år og blir 3-6 cm lange, harde, grønne, eggformete kongler på korte skaft. Når konglene er to år gamle er de blitt noe lengre og spissere, frøene er blitt modne og konglen åpner seg. Frøene har en tynn vinge som gjør at de lett spres med vinden. Det pleier å være rik blomstring på furutrærne med 3-5 års mellomrom.
På vindutsatte steder og høyt til fjells får furutrær gjerne en forvridd form. Furutrær i de nordlige delene av landet er en variant som kalles lappfuru (Pinus sylvestris var. lapponica). Disse trærne kjennetegnes av en smal krone, og at baret sitter i mer tydelige kranser. Nålene hos lappfuru er stivere og bare 2-4,5 cm lange, og de sitter på treet i 6-9 år.
På samme måte som med gran (Picea abies), er furu avhengig av mykorrhiza (samliv med sopp). Dette bidrar til å øke treets evne til å ta opp mineraler og næringsstoffer fra jorda. Furutrær kan bli svært gamle, opptil 700-800 år.
Furu er utbredt i store deler av Europa og i de vestlige og nordlige områdene av Asia. I Norge finner man furu over nesten hele landet, bortsett fra i ytre strøk av Troms og Finnmark. Furu er et skogdannende tre opp til ca. 1000 moh., mens enkeltindivider kan vokse helt opp til 1700 moh. Furua er svært hardfør, den tåler godt vind, og kan vokse på de aller tørreste og mest karrige stedene, samtidig som den også klarer seg på fuktige torvmyrer. Voksestedet må imidlertid være både lyst og luftig.
EINER - Juniperus communis
Einer er en busk eller et tre som kan bli opp til 17 m høyt. Planten kan vokse opprett med en stamme, eller være nedliggende og danne kratt. Einer har stikkende nåler i tretallige kranser.
Det er vanligvis egne hann- og hunnplanter av einer, men det finnes busker med begge kjønn på samme planten. Hannblomsten består av 12-16 gule pollenbærere som sitter tett sammen. På hunnblomsten består av tre nakne frøemner som sitter bak hvert sitt skjell, og som til sammen danner et einerbær. I botanisk forstand er ikke dette et bær, men en kongle med myke kongleskjell, en såkalt bærkongle med 1-2 harde frø. Den er først grønn, seinere blådugget, og etter to år blåsvart. På samme einerbusk vil man kunne finne både umodne grønne og modne, blåsvarte bær.
Einer er svært formrik, med glidende overganger mellom de ulike formene, slik at det er vanskelig å klassifisere de ulike vekstformene som egne underarter eller varianter.
Einer er utbredt i Nord-Europa, Nord-Asia og Nord-Amerika, og er det bartreet som har størst utbredelse i verden. Man finner einer i nesten hele Norge, og i Jotunheimen går den opp til 1700 moh. Einer vokser helst på tørre bakker og i skog.
Det som er sikkert er at foruten å være fine skjulesteder i kraft av sin vintergrønnhet har hver art sine fordeler og sine utfordringer for en geocacher.
En gran kan være akkurat det du trenger for å sitte noenlunde tørt når det begynner å bøtte ned under løsing av en krevende field puzzle, eller det kan være det særdeles irriterende hintet "tena" når nullpunktet befinner seg midt i et tettvokst plantefelt med dårlige GPSforhold og man kun ser de store likhetene med å lete etter et (bestemt) halmstrå i en høystakk.
I en furu ser man som regel eventuell "julepynt" lettere, men til gjengjeld har den notorisk sprø greiner og utgjør et velbrukt, men noe lumsk klatretre man skal ha respekt for...
Og eineren ... eineren er som regel ikke høyere enn at man kan nå eventuelle cacher således gjemt med begge bein godt plantet på bakken, men den stikker som et uvær og stikkende nåler blir svært gjerne med hjem.
Kilde: www.rolv.no