Langfjord kirke (tidligere Langfjord kapell, også omtalt som Sopnes kirke) er ei langkirke som ligger på Sopnes ganske langt inne i fjorden. Kirka ble innviet av biskop i Tromsø stift, Johannes Nilssøn Skaar, den 20. august 1891.
I over 40 år hadde folket i Langfjorden arbeidet for å få en kirke i fjorden. Reiseveien var lang til de nærmeste kirkene som var Talvik kirke og kirka på Skorpa i Kvænangen. Departementet bevilget en del av pengene til kirkebygget på Sopnes, men menigheten hadde samlet inn mesteparten av byggesummen på 9000 kroner. Allerede i 1904 var kirka blitt for liten og midtskipet ble forlenget. Altertavla «Åpenbarelsen» er fra 1926. Kirka har 180 sitteplasser.
Tomta ble gitt av kjøpmann Alexander Hald i 1894 som hadde handelssted like ved kirka. Dampskipsekspedisjonen på Sopnes ble lagt ned i 1957, mens handelsstedet ble drevet fram til 1968.
I 1925 var alle gravplasser brukt opp ved kirkebygget på Sopnes og da åpnet kirkegården i bunnen av fjorden.
Kirka i Langfjord var den mest ramponerte av kirkene som sto igjen i etter andre verdenskrig, da all annen bebyggelse i Finnmark og Nord-Troms ble brent. Bygget hadde blitt brukt som overnattingssted for tyske transporter, og mye av innboet var forsvunnet. Kirkeklokkene ble funnet igjen i Bjerkvik, mens altertavla ble evakuert til Kongsberg gruver. Kirka ble restaurert etter en årelang diskusjon om kirka skulle flyttes til stedet der kirkegården er i dag.
Langfjord kirke er vernet av riksantikvaren.
Den Læstadianske menigheten fikk i 1925 ei tomt i bunnen av fjorden og fikk satt opp et eget bedehus. Dette bygget ble kjøpt av eieren av eiendommen Storeng på 2000-tallet og er i dag skiltet som vegkirke.
Cachen er gjemt på nedsiden av kirka, og er en 0,3 l plastboks som ligger under noen steiner (se spoilerbilde).