Bonuscache til Kolbrekkvannet og Bjørneputten. Mystery Cache
Bonuscache til Kolbrekkvannet og Bjørneputten.
-
Difficulty:
-
-
Terrain:
-
Size: 
(small)
Please note Use of geocaching.com services is subject to the terms and conditions
in our disclaimer.
Dette er min første trail. Trailen tar ca 1,5 time og er ca 7 kilometer lang. Man kan gå fra begge sider men kjører du rundt må du betale bompenger som er 50 kr(2019). Dette er en trail med koordinater gjemt i flere cacher og med en liten historie som henger sammen på hver post. Sagnet som jeg har laget leser du på cachemobilen din. Ta gjerne med niste, det er koselig å sitte ved Kolbrekkvannet, på enden av trailen. Sagnet i trailen er laget etter at jeg snakket med skogseieren som fortalte noe om et tjern som ligger langs trailen. Mer info om historien kommer på siste post #9. God tur! Ta med godt fottøy, cachemobilen med offlineliste, noe å notere på/med og en kaffetår.
N 59 A.BCD
Ø 09 E.FGH
Sagnet om Bjørneputten
1.
Det var en gang et søskenpar som het Putte og Bjørnhild. De bodde langt fra folk i et område i Eikerbygdene og gården Olberg . De var veldig eventyrlystne og utforsket området rundt seg selvom foreldrene innimellom var redde fordi de ikke kom hjem til avtalt tid. En dag hadde det kommet dem for øret at det var et magisk tjern i området. De ville gjerne vite mer om dette og tok med seg niste som bestod av litt lefse og en pølsesnabb. Putte hadde med en ryggsekk, den kunne han bruke hvis han fant noe interessant. Nettopp det gjorde han, en utgått sko. Han puttet den oppi sekken, kanskje han fant den andre. Bjørnhild ristet på hodet og lo. Hvor tung skulle denne sekken bli?
2.
Den første de møtte var postmannen i området. Han kom på hest med salveske. –Dessverre ingen post i dag barn, sier han. De spør han om han har hørt om et magisk tjern. -Ja det skal sies at rundt tjernet er det så frodig at det vokser både blåbær, multer og tyttebær. Barna takker for opplysningene og rusler videre.
3.
De møtte så en steinhogger, han holdt til i et steinbrudd like ved. Han måtte vel vite hvor dette tjernet lå og hva som var så spesielt med dette. De hadde gått lengre enn langt og måtte være forsiktig så de ikke gikk seg bort. Steinhoggeren forteller at der hadde han vært som barn og funnet marmor som liten. Han var med sin bestefar. Han ønsket også å finne igjen denne plassen fordi marmor hadde blitt så populært. Han prøver å vise de retningen som han tror er riktig.
4.
De gikk mot der steinhuggeren hadde pekt. Langt om lengre og lengre enn langt kom de til en lysning og et vann. De var svette og ville bade. De så seg rundt, her var det jo frodig og litt i magen var ikke å forakte da de så bærene rundt seg. De satt seg ned på noen fine hvite heller og spiste hver sin neve med bær og skuet utover vannet. Der bortest ved tjernet stod det noen flotte bjørketrær. -Skal vi svømme over tjernet sier Bjørnhild. De svømte om kapp, vannet var både forfriskende men veldig grunt. Bena rørte bunnen titt og ofte. En stor ørn lettet fra berget vedsiden av vannet og de speidet fasinert etter denne. Ferden gikk videre, de pakket sekken og pelte med noen bær i et lite spann de bar. Putte tok også med seg noen flotte hvite steiner, moren kunne pynte opp i blomsterbedet hjemme på gården.
5.
En jeger kom bærende med et gevær på skulderen. Putte og Bjørnhild ble litt redde. De kunne ikke gjemme seg nå, han hadde allerede sett dem. De stod som forstenet, han så litt skummel ut med svart jakke og masse skjegg i ansiktet. Mannen kom nærmere, Bjørnhild begynte å hikste. Kanskje han ville ta de? -Hei hei, sa mannen og virket hyggelig. - Skremte jeg dere? - Beklager, sa mannen. Han viste dem sekken sin, der hadde han skutt to ryper. Barna fortalte at de var på vei til et magisk tjern. Mannen ble overrasket og sa at det hadde han hørt om også. Fordi det var visstnok et ørnepar der, han skulle så gjerne ha skutt en. Det var visstnok godt kjøtt på disse rovfuglene.
6.
Turen begynte å gå i oppoverbakke. Ville de nå dette tjernet før det ble mørkt? Der borte kom en krokete skikkelse. Da vedkommende kom nærmere viste det seg å være en gammel seterbudeie. Hun bar så tungt at hele kroppen svaiet fram og tilbake av melkespann og ystekar full av brunost, gomme og surnet melk. De spurte om de skulle bære litt for henne, de skulle jo tross alt samme vei. Samtidig fortalte barna hva de hadde møtt på og hva de var på jakt etter. Budeia fortalte at det gikk en historie om en hvit elg som ferdes i område, den kunne snakke med mennesker. Etter å ha bært melken som de også fikk litt av i sekken sin, skiltes deres veier. De begynte å bli sultne og satt seg ned og spiste pølsesnabben. Bjørnhild kokte opp melka budeia hadde gitt dem. De skuet utover landskapet. De hadde nå kommet til en topp.
7.
Ned fra toppen møtte de en jeger. Han hadde med seg en hare han hadde skutt. De spurte han om tjernet. Han hadde hørt et sagn om et tjern som var så dypt at ingen turte å gå ut i det. Ungene ble mer og mer nysgjerrig, de MÅTTE bare finne dette tjernet.
8.
Så møter de en tømmerhogger, hesten hans så sliten ut. Hesten han brukte var både svett og pustet tungt. Hesten bar på mange tømmerstokker. Hadde han hørt om et magisk tjern? - Ja, sa han. Han ønsket så inderlig å finne dette da det vokste store trær der. Særlig noen store i enden av tjernet. Ungene ruslet videre.
9.
Det var på tide snart å snu og komme seg hjem. Nå hadde de kommet til en bred kjerrevei og et stort vann åpenbarte seg på venstre side. De begynte å bli slitne og trette. Da bestemte de seg å gå hjem så hørte de noe bak noen trær, raslende og knekkende lyder. Hva kunne dette være? De ble litt engstelige. Kanskje de egentlig burde snudd for lenge siden. De stod stille og håpte at lyden ville bli borte. Der, imellom trærne kom noe hvitt tilsyne, de stod stive av skrekk. Var det et skrømt, gjenferd, skogsuhyret de hadde hørt så mye fra søskenbarnet deres, han var fælt til å skremme de. Der stod det en helt hvit elg så skinnende hvit at det lyste om den. Det hadde begynt å skumre. Den stod og kikket, prustet litt og så nysgjerrig på Bjørnhild og Putte. Først ble de redde men etter hvert ble de rolige, den prøvde å fortelle de noe. Akkurat som den ville vise de noe. Den veivet med de flotte femtaggede geviret sitt og snudde seg. De fulgte etter på trygg avstand. De gikk opp en bakke, inn i skogen. De prøvde å kjenne seg igjen ved å legge merke til stubber, trær, små myrer og steinblokker. Det begynte å bli mørkt. Putte utbryter tilslutt; -Her er det noe kjent, her har vi vært før. Der er vannet de badet i, tjernet, de store flotte trærne, hvite marmoren de satt på, multer og bær overalt. Alt skinte om kapp med mørket og månelyset som nå var kommet. Er dette tjernet alle har snakket om? Det som skulle være så dypt? De sank sammen begge to. Glade for at de hadde endelig funnet svaret. Elgen forsvant inn i skogen etter å ha prustet farvel. Ville de finne veien hjem? De hørte på ny en lyd, hva var det denne gangen? De krympet seg litt, kan det være en farlig bjørn? Bjørnhild utbryter; -Det er noen som roper. Våre navn. De ropte begge to at -her var de. Ut ifra skogen kommer pappaen småløpende og barna løper faren i møte. Glade for å ha blitt funnet. De prater i munnen på hverandre, om postmannen, steinhuggeren, skogsarbeideren, jegeren, budeia og den hvite elgen og over hvor fin denne plassen var. Etter en tid ble denne fortellingen fortalt til både de som bodde i rundt Olberg og i område rundt Eikerbygdene. Den dag i dag er tjernet oppkalt etter Bjørnhild og Putte og heter `Bjørneputten`.
Etterord
Tjernet finnes den dag i dag. På et høyt punkt ikke så langt fra Geveltseterveien og Kolbrekvannet. Du kommer til den på en av cachene. CO(Gamsten) har funnet på en historie som du nå har lest. Historien ble til da jeg kontaktet skogseieren i den skogen jeg skulle utplassere cachene og ville lage en litt mer barnevennlig trail med en historie bak. Skogseieren fortalte meg om Bjørneputten som var et tjern som alle rundt trodde var kjempedypt. Det viste seg da en bonde ønsket å bruke vannet fra tjernet for å vanne jordene sine, at det brått ble tomt fordi han tømte det såkalte bunnløse tjernet. Det viste seg at det var egentlig var veldig grunt. Derfor ble det ikke noe mer vanning da tjernet ble tømt etter kort tid.
The legend of the Bear Put Translated from google.
1. There was once a sibling named Putte and Bjørnhild. They lived far from people in an area in the Eikerbygdene and Olberg farm. They were very adventurous and explored the area around them even though the parents were occasionally scared because they did not come home at the appointed time. One day someone said to them that there was a magic pond in the area. They would like to know more about this and went along with a bag that consisted of a little lefse and a sausage. Putte had a backpack that he could use if he found something interesting. He did just that, an expired shoe. He put it in the bag, maybe he found the other one. Bjørnhild shook her head and laughed. How heavy would this bag be? 2. The first they met was the postman in the area. He came on a horse with an ointment bag. "Unfortunately no post today children," he says. They ask him if he has heard of a magic pond. -Yes it must be said that around the pond it is so lush that it grows blueberries, mullets and cranberries. The children thanked him for the information and move on. 3. Then they met a stonecutter, he was in a quarry close by. He must have known where this pond was and what was so special about it. They had gone farther and far and had to be careful not to get lost. The stonecutter says that he had been there as a child and found marble as a child. He was with his grandfather. He also wanted to find this place again because marble had become so popular. He tries to show the direction he thinks is right. 4. They walked towards where the stonecutter had pointed. Far and farther and farther than far they came to a clearing and a water. They were sweaty and wanted to bathe. They looked around, here it was lush and a little in their stomach was not to despise when they saw the berries around them. They sat down on some fine white peas and each ate their fist with berries and looked out over the water. At the far end of the pond stood some beautiful birch trees. "Should we swim across the lake," says Bjørnhild. They swam about in race, the water was both refreshing but very shallow. The legs touched often the bottom. A large eagle eased from the rock beside the water and they scouted fascinated for it. The journey went on, they packed the bag and pelted with some berries in a small bucket they carried. Putte also brought some beautiful white stones, her mother could decorate in the flower bed at home on the farm. 5. A hunter came carrying a rifle on his shoulder. Putte and Bjørnhild were a little scared. They couldn't hide now, he had already seen them. They stood like petrified, he looked a bit creepy with a black jacket and lots of beard in his face. The man came closer, Bjørnhild began to gasp. Maybe he wanted to take them? "Hi hey," the man said and seemed nice. - Did I scare you? "Sorry," the man said. He showed them his bag, where he had fired two shouts. The kids said they were on their way to a magic pond. The man was surprised and said that he had heard about that too. Because there was probably a pair of eagles there, so he should have shot one. There was probably good meat on these bird. 6. The hike started to go uphill. Would they reach this pond before it got dark? There came a crooked figure. When he came closer, it turned out to be an old woman's farmer. She was carrying so heavy that her whole body swayed back and forth with milk buckets and cans full of brown cheese, gum and sour milk. They asked if they should carry a little for her, after all they were going the same way. At the same time, the children told what they had met and what they were looking for. Budeia told that there was a story about a white moose roaming the area, it could talk to humans. After carrying the milk that they also got a little in their sack, their ways parted. They began to get hungry and sat down and ate the sausages and Bjørnhild cooked up the milk the budeia had given them. They looked out over the landscap talking about the white moose.They had now reached a peak. 7. Down from the top they met a hunter. He was carrying a hare he had shot. They asked him about the pond. He had heard a story about a pond so deep that no one dared to go into it. The kids became more and more curious, they just had to find this pond. 8. Then they meet a logger, his horse looked tired. The horse he used was both sweaty and heavy breathing. The horse carried on many logs. Had he heard of a magic pond? - Yes, he said. He wanted so much to find this as it grew large trees there. Especially some big ones at the end of the pond. The kids strolled on. 9. It was about time to turn around and get home. By now they had reached a wide cart road and a large water appeared on the left. They started to get tired and tired. Then they decided to go home and heard something behind some trees, rattling and cracking noises. What could this be? They got a little anxious. Maybe they really should have turned long ago. They stood still, hoping that the sound would disappear. There, between the trees, a white appearance appeared, they stood stiff with terror. Was it a scare, a scavenger, the forest monster they had heard so much from their cousins, he was terrified to scare them. There stood an all white moose so shiny white that it shone brightly. It had begun to dusk. It stood looking, breathing a little and looking curiously at Bjørnhild and Putte. At first they were scared but eventually they became calm, it tried to tell them something. Just like it would show something. It twisted with its beautiful five-pronged antler and turned. They followed at a safe distance. They walked up a hill, into the forest. They tried to recognize themselves by noticing stumps, trees, small ants and boulders. It was getting dark. Putte finally breaks out; -Here's something known, we've been here before. There is the water they bathed in, the pond, the big beautiful trees, the white marble they put on, the moss and berries everywhere. Everything was shining with the darkness and moonlight that had now arrived. Is this the pond everyone has been talking about? What should be so deep? They both sank together. Glad they had finally found the answer. The moose disappeared into the forest after saying goodbye. Would they find their way home? They heard a sound again, what was it this time? They shrunk a little, could it be a dangerous bear? Bjørnhild exclaims; - Someone is yelling. Our names. They both shouted that - here they were. Out of the woods, Dad comes running low and the children run into his father. Glad to have been found. They talk in each other's mouths, about the postman, the stonecutter, the woodworker, the hunter, the budeia and the white moose and about how nice this place was. After a while, this story was told to both those who lived in around Olberg and in the area around the Eikerbygdene. To this day, the lake is named after Bjørnhild and Putte and is called `Bjørneputten '. (Bearput) afterword: The pond exists today. At a high point not too far from the Geveltseterveien and Kolbrekvannet. You come to it on one of the caches. CO (Gamsten) has come up with a story that you have now read. The story came about when I contacted the forest owner in the forest where I was going to deploy the caches and wanted to create a little more kid-friendly trail with a story behind. The forest owner told me about Bjørneputten which was a pond that everyone around thought was very deep. It turned out when a farmer wanted to use the water from the pond to irrigate his land that it suddenly became empty because he emptied the so-called bottomless pond. It turned out that it was really was very shallow. Therefore, there was no more watering when the pond was emptied after a short time.
Additional Hints
(Decrypt)
unatvat